Velkommen til å kikke rundt i Skaldskapet! Nettstedet her er ment å bli lagringsplass og referanseplattform for tekster innen ulike sjangere. Det vil bli presentert både alvor og skjemt, alt fra bønn til bannskap, noe lavmælt og fredsommelig, men også et og annet tennerskjærende og kanskje provoserende. Mye av det er representativt for tanker jeg har ennå i dag, annet kan være idéer jeg har vendt meg noe bort fra. Slik håper jeg å få til en vidtfavnende samling av skriveriene mine, der både lys og skygge hører med.

Dette er en samleside for dikt og lyrikk i bundet form.  Det er mulig å gå direkte til presentasjonen av hver enkelt tekst. Da følger man linkene nedenfor, og den aktuelle siden vil bli åpnet i nytt vindu.

Himmelstorm - Den innerste gleden Ord fra lys - Ord til de kalde hjerterVårvise - De frie bilderDrøm -  En sanger på Jorden - Gammel visdom - Ikke en spurv ...- Nidvise  - Kongstankens fall - Kråkebråkevise - St. Joseph in memoriam - Vuggevise i frykt og beven - Høstvise - Adventsvers


Himmelstorm

Jorden gikk vi stolt, vi drømte
i byen skapt av liv og ånd,
der himmeltegn og stjerner dømte
all makten til vår egen hånd.

Lik Marduk, sa vi, skal vi være,
da blir vi kun vår egen norm.
Vår skapermakt blir oss til ære,
vi seirer i en himmelstorm.

For Ordet, sa vi, er vårt eget,
og tanken fri fra vegg og laft.
Som stolte tårn er makten preget
av Ishtars fryd for lenders kraft. 


Mor Eufrats livsblod, dynn og leire,
ga mørtel til en mektig mur.
Hver sfære ville vi beseire
med slaver, tatt fra Kish og Ur.

Vi trodde det var vi som skapte

med tanke, ord, begrep og bud.
Da sviktet alt, og troen tapte,
og flerret ble vårt himmelskrud.

Vi stirret på vår stein i stabel,

og ingen kunne noe si
for byen vår het kanskje Babel,

men himmelen het Poesi.

Den innerste gleden

Hun valgte blant blomster en gulldrøm som skinte,
og bød den til vennen, så blid og kokett.
- Hva skal jeg med den? Se rundt deg da, jente!
Det er bare ugress, og stygt rett og slett.

Så fant hun en stjerne som stod under leet,
en hvitpyntet brud med en blåtone i.
- Nei den er vel giftig og helt sikkert fredet,
og utløser eksem og høyallergi.

Men vakrest av alle, der midt inni lyngen,
en sped, liten glede i regnbueham.
Hun sanset seg ...
                            ... stille ...
                                             ... og la den til bringen ...

Og aldri kom dagen hun viste den fram.



Ord fra lys

Å sanse i en våkenatt som ender
fra skyggene på klodens drift mot dag.
I hildringen, der mulmet sakte vender,
som streifet av et varlig vingeslag.

Når lyset blir til nye ord som sender
forseglet ”ja”, til liv av alle slag,
så tanken går i kne, og man erkjenner
at alt man tror man vet er selvbedrag.

I alt som er, der bor den samme gåte,
i stein og støv, i viljen i et sinn.
Vi tenker og vi tror på jordisk måte

og søker svar i stiger, trinn for trinn.
I lyset blir vår tanke lik en flåte
som holder – inntil vannet trenger inn.



Ord til de kalde hjerter

Nei, hvorfor så sterk? - du stein som kan trille,
se veien er fri, du får fare i fred.
Den jevnes av småstein som ligger så stille,
og bak deg er handa som skjøv deg av sted.

Nei, hvorfor så strak? - du stokk der du seiler,
i strieste strømmen i strykende elv.
I bakevjer flyter de mange som feiler,
og fyller den plassen du kunne fått selv.

Nei, hvorfor så stolt? - du store som tenker,
og sier du strever langs umerket sti.
Du leter i lyset fra stjerner som blinker,
der tanken er gjenskinn; et glimt i kopi.

Vårvise
Med april mot kinnet og minner i bringen;
få vandre langs veier en kjenner fra før.
Når sønnavind hvisker så varlig omkring en,
og puster til aske og halvslokte glør.


Når solskiva seirer mot snøslaps og tele,
og jordskorpa eimer av hestehov-ti’,
når vårbekken suller, så glad som ei fele,
om liv lagt i lenker som sliter seg fri.

Når linerla lander på marker hun minnes,
og tripper på tå over vasstrukken jord.
Så snapper hun til seg slik føde som finnes,
og kvitrer til takk for et nydekket bord.

I granskogen låter, fra høyeste toppen,
ei tone så vart; så forunderlig rent,
der svarttrosten kjenner så salig i kroppen;
å leve er storveis, og aldri for sent.



De frie bilder

Jeg som Er og skapte alt.
En verden fylte jeg med ånd
og viljen min ble jordens salt.
Jeg viet oss med paktens bånd,
for tusen øyne så min hånd
da skyggen min på Jorden falt.

I bildet mitt, og tatt av jord
- en tanke under stjernehvelv -
du fikk en verden, på mitt ord.
Til deg fløt livet som en elv,
men du lot gnisten fra meg selv
bli kald - som lyset i fra nord.



Slik alle som har elsket ser,
blir bilder skapt av lengslers mål.
Men også tegnes det som skjer
når tanker nører kalde bål.
Da drikk din falske gledesskål,
for bildet lever, mer og mer.

Ditt sanne lys kom først fra meg
og speilet min fortrolighet.
I bildet mitt jeg skapte deg,
men det skal stå for evighet;
du dømtes ei til kjærlighet.
Så du er fri. Men ikke jeg.


Drøm

Jeg drømte meg en vei jeg skulle finne, 
langs glemte fotefar å ta meg fram.
I sjelen brant et svik; en selsom skam
og leden var å tape eller vinne.

Et veiskille, et kors, et vakkert minne,
der smøg jeg fra min trange, lånte ham,
fikk bre meg ut, lik ringer i en dam,
mer fullendt, hel og fri enn noensinne.

Et spyd var jeg, fra handa til en jeger,
og ante som et mål der lenger fremme,
at glede skulle flomme i mitt beger.

Jeg våknet av min egne, brutte stemme:
- Mitt svik, det er å følge tidens veger,
i lengsel mot et sted å være hjemme.


En sanger på Jorden

Jeg fanget en sanger i snare så fin
som aldri et øye har sett.
Jeg mente for visst at den fuglen var min,
fordi den ble narret så lett.

Så fikk den et bur i det reneste gull,
til føde de fineste retter.
Det luneste rede i silke og ull,
med forheng av gyllne paljetter.

Den sang sine strofer med kvitrende røst,
jeg tenkte så smått da den kvedet:
Den ville bli mere til selskap og trøst,
om den kunne snakke i stedet.

Jeg lærte den ordene  'Fugler er fri',
den fikk det til ganske så riktig.
De neste på listen var  'Demokrati',
og 'rettighet', 'plikt' og 'forsiktig'.

Men da den ble stille, ja lunken og lat,
jeg pekte på matskål og drikke:
- Ulydige får verken vann eller mat;
belønning fortjener de ikke.


Min flammende vrede mot trass-anarki ,
kan steke ditt hjerte på glørne!
Den svarte meg skjelvende: - Fugler er fri ...
Så døde den stilt i et hjørne.

Gammel visdom

En vandrer søkte gjennom land og rike,

i lengsel etter syn for sant og rett.
En vismann hadde mangt i verden sett,
og kunne ham med livet så forlike:

- Tre veier fins, der én vil deg berike.
Langs første vei går de med lite vett;
de frykter bare straffen uansett.
En trelldoms vei, i redsel for å svike.

Den andre følger de som vil ha lønn.
En kremmers vei, der nytelse er målet,
i vandring om de gyllne ønskers brønn.

Langs tredje vei står varder som vil stråle
med lys for ferd i fred, som stille bønn,
og godhet for det gode nører bålet.

(Spunnet rundt et ordspråk fra østlig ortodoks tradisjon)


Ikke en spurv ...

Til Jorden! - ble ditt skjebnefall
i allnaturens yre dans.
Fra tåke eller himmelhall
det fødes død foruten stans.

Og du var én, det største tall.
Ett blink! - i viljeslipt krystall,
en første stjernes atterglans.


Nidvise

Så taktfast og tvert, i naturstridig nød,
og heftig mot all konsekvens;
en himmelstorm bundet i menneskekjød
og barnaktig samtids – demens.

De drakk av den tidløse misnøyes elv,
ble næret av gold retorikk.
Slik skuslet de bort sine liv fra seg selv
i rusen fra makten de fikk.

Som fanget i frihet, i selvbygget bur
de glefser mot allnaturs hånd.
Der lager de lover, med straff og sensur
som binder med bitterhets ånd.

Selv tenker de stort om hva strevet er verd,
i striden mot livsstrømmens elv,
men de som har lidd under slike folks ferd
skal se; de dør ut av seg selv.


Kongstankens fall

Den mektige kongen bød sammen sitt råd
kort etter sin bypromenade.
Han ville så gjerne bli kjent for den dåd,
at alle i riket ble glade.

Han så det satt mange i fattige kår,
og noen som også brøt loven.
- Men kunne han gi dem litt penger hvert år,
foræringer sendt som fra oven?

De kloke i rådet stod frem og sa fra,
som opplyste informatorer.
- Slik dårskap er farlig, selv om det er bra
for fylliker, tyver og horer.

Hvis godtfolk i landet skal føle seg vel
så er det nødvendig, dessverre
at de kan få trå noen under sin hæl,
og skue at de får det verre.

De utstøttes hus bør du helst rive ned,
og kapper og klær skal du flerre.
For da holder borgerne stille sin fred
og hyller sin rettvise herre.

Da sendte vår konge en hemmelig takk
til alle som satt der i skammen.
For sannelig var det slik elendig pakk
som holdt hele riket hans sammen.   

Kråkebråkevise

To kråker satt på hver sin kvist

i kråkelig forening.
Men  en av dem var egoist
og frekk ved hver anledning.
Så fikk den se, der ovenfra,
en godbit som den ville ha
og spise helt alene, ja
det var dens akt og mening.


Den andre så til annen kant, 
da måtte sjansen nyttes.
Den snappet byttet elegant,
men rikdom må beskyttes.
Med nebbet sluttet om sin skatt
så tok den sine vinger fatt,
men ikke dit den andre satt,
nei fangsten skulle flyttes.


Men kråka der i treets topp
den hadde sett det hele.
Så den tok hissig jakten opp
og krevde å få dele.
De fløy i ring og opp og ned,
og hit og dit og langt av sted,
for kråker slutter aldri fred
mens godbiter er hele.

Dessverre var det lekre funn
så dårlig satt i sammen,
at biten knakk i kråkas munn
og falt i andedammen.
Så dette endte ganske bra,
med milde gaver ovenfra,
og nok til dem som ville ha,
der ble det fryd og gammen.


Men kanskje er en lærdom her
som flere kan befeste.
For rettferd finnes sjelden der
man krangler med sin neste.
Og de som vil ha enerett
som om man kan bli mer enn mett,
og narrer andre, rett og slett,
de mister fort det meste.



St. Joseph in memoriam



”Men julenatt var den farligste av alle netter i året.  Selv nede i tykke kirkebygdene ferdedes folk ikke ute, medmindre de fôr på kirkevei, hver mann verget dørene sine med kors og vigsel …
… alt ilt fôr utenfor i mørket og raste, for Marias sønn var født i Betlehem og deres gamle overvelde brutt”


(Fra novellen ”Julefred” av Sigrid Undset)


Det faller stille snø i natt
på sti fra hvite grender.
Jeg bærer korn som jeg har jeg tatt
på borg, hos rike frender.
Men hør! – nå ringes høytid inn.
En prins blir født i stjerneskinn
med håp i sine hender.



Jeg strever langs mitt fotefar,
skal hjem til mine kjære.
Så ber jeg nå, til en som bar,
om hjelp til bør å bære.
Sankt Josef! – se til meg i natt,
for du tok større byrder fatt,
i pakt med manndoms ære.



Men også skammen bar du med,
som din Maria glemte.
Du trygget hennes kår til fred,
slik engelen bestemte.
Her på min ferd i fattig – kår,
så tror jeg, venn, at du forstår
den vanæren jeg kjente.


Hør, berghunden er bak meg nå!
Den hyler for de sjeler
som i sin kulde må forgå,
lik nedsnødde juvéler.
Du bror, som verget mor og barn
tør fri meg unna vetters garn,
og glefs bak mine hæler.


Her ser jeg ikke stien mer,
men om jeg frykter snarer,
jeg tror for visst at du er nær
så lenge natten varer. 
Da barnet kom fra himmelhall,
du ryddet plassen i en stall
som vern mot alle farer.


Nå vet jeg ikke hvor jeg er,
for skyene har lettet,
og allting synes fremmed her,
og sporet mitt er slettet.
Da styrk meg bror, som du var sterk
den natten store underverk
for hyrder ble berettet.


Men nå, jeg ser med gledesgys,
to blink der i det fjerne.
Det ene er min stues lys,
det andre er en stjerne.
Og du var med, min bror og venn,
du fulgte meg til døren hen,
til de som jeg skal verne.


I slikt et skinn jeg minnes hvem,
hvis allmakt gjør meg svimmel.
En kongeport står der på klem
i stjernenattens vrimmel.
Si takk fra meg, og alle dem
som her i heimen strir seg frem
- for hver og en som lengter hjem –
til stue - eller himmel.

  


Vuggevise i frykt og beven

Nattevind stryker om nove,
tussene lurer på låve.

Potemykt, tett i mot rute;
ulven med blod om sin snute.

Varlig, her inne i kove
menneskebarnet tør sove.

Vettene jager der ute.
Drøm du er trygg på din pute.

Høstvise

Så stille og lett falt et høstløv mot jorda.
Det strøk seg så várt over svartkåpa di,
på skuldre som retter seg, trass alle orda
som naglet oss fast i ei sjeleløs tid.

Jeg tar deg i handa. Jeg vet hva du tenker
om alt som har vært, og om det som kan bli.
Men ingen skal lenger få lagt oss i lenker,
av de som vil hilse med pen-handa si.

Hvert øye som ser dømmer sviker fra trofast,
og høyest de snakker, som ikke vet svar.
Det løvet som falt fulgte kanskje et vindkast
som bød det å slippe den greina som bar. 

Og rundt oss står trærne, så glisne i greiner
nå lyser det gjennom, litt mer dag for dag.
Se løvet blir jord over stubber og steiner,
her nede går vi. Og skal vokse - i lag.


Adventsvers

Ett lys i kransen på vårt bord,
vi tenner for en skapermakt.
Den lå i aller første ord
som ble til Jord i himmeldrakt.

Det andre lys vi tenner så,
for håp; den vàre hjerteglød, 

og må det vokse her og nå,
til ånd og kraft, for liv og død.

Det tredje lys skal gi sitt skinn
for gjerning, ut fra håpets ord.
Som smil vil nå til sjelen inn,
vil virke bli vår fryd på Jord.

Det fjerde lys er for den tro
som gjerningen i håpet fant.
Slik skapte ordet himmelbro
da Gud som menneske ble sant.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar