Himmelstorm - Den innerste gleden - Ord fra lys - Ord til de kalde hjerter - Vårvise - De frie bilder - Drøm - En sanger på Jorden - Gammel visdom - Ikke en spurv ...- Nidvise - Nathanael Bar Tolmai - - Kongstankens fall - Måkebråkevise - St. Joseph in memoriam - Vuggevise i frykt og beven - Høstvise - Adventsvers
Himmelstorm
På Jorden gikk vi stolt, vi drømte
vår by var fylt med liv og ånd,
og himmeltegn og stjerner dømte
all makten til vår egen hånd.
Lik Marduk, sa vi, vil vi være,
da blir vi kun vår egen norm.
Vår skapermakt blir oss til ære,
vi seirer i en himmelstorm.
Se ordet, sa vi, er vårt eget,
vår tanke fri fra vegg og laft.
Et tårn skal speile himmelsteget
lik Ishtars fryd i lenders kraft.
Mor Eufrats livsblod, dynn og leire,
ga mørtel til en mektig mur.
Hver sfære ville vi beseire
med slaver, tatt fra Kish og Ur.
Vi mente det var vi som skapte
materie, tanke, ord og bud.
Vår dårskap seiret, og vi tapte,
vi skjendet selv vårt stolte skrud.
Der lå vårt tårn som stein i stabel,
og ingen kunne noe si,
for byen vår het kanskje Babel,
men himmelen het Poesi.
Den innerste gleden
Hun valgte blant blomster en gulldrøm som skinte,
og bød den til vennen, så blid og kokett.
- Hva skal jeg med den? Se rundt deg da, jente!
Det er bare ugress og stygt rett og slett.
Så fant hun ei stjerne som stod under leet,
en hvitpyntet brud med ei blåtone i.
- Nei den er vel giftig, jeg tror den er fredet,
og utløser eksem og høyallergi.
Men vakrest av alle, der midt inni lyngen,
ei sped, lita glede i regnbueham.
Hun sanset seg ...
... stille ...
... og la den til bringen,
og aldri kom dagen hun viste den fram.
Hun valgte blant blomster en gulldrøm som skinte,
og bød den til vennen, så blid og kokett.
- Hva skal jeg med den? Se rundt deg da, jente!
Det er bare ugress og stygt rett og slett.
Så fant hun ei stjerne som stod under leet,
en hvitpyntet brud med ei blåtone i.
- Nei den er vel giftig, jeg tror den er fredet,
og utløser eksem og høyallergi.
Men vakrest av alle, der midt inni lyngen,
ei sped, lita glede i regnbueham.
Hun sanset seg ...
... stille ...
... og la den til bringen,
og aldri kom dagen hun viste den fram.
Ord fra lys
Å sanse, i en våkenatt som ender
fra skyggene, på klodens drift mot dag.
Et morgengry, der mulmet sakte vender
som streifet av et varlig vingeslag.
Når lyset blir til nye ord som sender
forseglet ”ja”, til liv av alle slag,
når tanken går i kne, og vi erkjenner
at alt vi tror vi vet er selvbedrag.
I alt som er, der bor den samme gåte,
i stein og støv, i viljen i ditt sinn.
Vi tenker og vi tror på jordisk måte
på vandring i en stige, trinn for trinn,
som streifet av et varlig vingeslag.
Når lyset blir til nye ord som sender
forseglet ”ja”, til liv av alle slag,
når tanken går i kne, og vi erkjenner
at alt vi tror vi vet er selvbedrag.
I alt som er, der bor den samme gåte,
i stein og støv, i viljen i ditt sinn.
Vi tenker og vi tror på jordisk måte
på vandring i en stige, trinn for trinn,
før lyset gjør vår tanke til en flåte
som bærer – inntil vannet trenger inn.
som bærer – inntil vannet trenger inn.
Ord til de kalde hjerter
Nei, hvorfor så sterk? - du stein som kan trille,
se veien er fri, du får fare i fred.
Den jevnes av småstein som ligger så stille,
og bak deg er handa som skjøv deg av sted.
Nei, hvorfor så strak? - du stokk der du seiler,
i strieste strømmen i strykende elv.
I bakevjer flyter de mange som feiler,
og fyller den plassen du kunne fått selv.
Nei, hvorfor så stolt? - du store som tenker,
du sier du strever langs umerket sti.
Du leter i lyset fra stjerner som blinker,
din tanke er gjenskinn, et glimt i kopi.
Vårvise
Med april mot kinnet og minner i bringen,
få vandre langs veier en kjenner fra før.
Når sønnavind hvisker så varlig omkring en,
og puster til aske og halvslokte glør.
Når solskiva seirer mot snøslaps og tele,
og jordskorpa eimer av hestehov-ti’,
når vårbekken suller, så glad som ei fele,
om liv lagt i lenker som sliter seg fri.
Når linerla lander på marker hun minnes,
og tripper på tå over vasstrukken jord.
Der snapper hun til seg den føda som finnes,
og kvitrer til takk for slik nydekket bord.
I granskogen låter, fra høyeste toppen,
ei tone så várt og forunderlig rent,
for svarttrosten kjenner så salig i kroppen;
å leve er storveis, og aldri for sent.
få vandre langs veier en kjenner fra før.
Når sønnavind hvisker så varlig omkring en,
og puster til aske og halvslokte glør.
Når solskiva seirer mot snøslaps og tele,
og jordskorpa eimer av hestehov-ti’,
når vårbekken suller, så glad som ei fele,
om liv lagt i lenker som sliter seg fri.
Når linerla lander på marker hun minnes,
og tripper på tå over vasstrukken jord.
Der snapper hun til seg den føda som finnes,
og kvitrer til takk for slik nydekket bord.
I granskogen låter, fra høyeste toppen,
ei tone så várt og forunderlig rent,
for svarttrosten kjenner så salig i kroppen;
å leve er storveis, og aldri for sent.
De frie bilder
Jeg Som Er. Jeg skapte alt.
En verden fylte jeg med ånd,
slik skulle du bli jordens salt.
Jeg viet oss med paktens bånd,
for dine øyne så min hånd
da skyggen min på Jorden falt.
I bildet mitt, og tatt av jord
- en tanke under stjernehvelv -
du fikk all verden, på mitt ord.
Til deg! - fløt livet som en elv,
men du lot gnisten fra meg selv
bli gold, som lyset i fra nord.
Slik alle som har elsket ser,
blir bilder skapt av lengslers mål,
men også tegnes det som skjer
når tanker nører kalde bål.
Da drikk din falske gledes skål,
for bildet lever mer og mer.
Ditt sanne lys kom først fra meg
og speilet en fortrolighet.
I bildet mitt jeg skapte deg.
Så skal det stå for evighet
du dømtes ei til kjærlighet
så du er fri. Men ikke jeg.
blir bilder skapt av lengslers mål,
men også tegnes det som skjer
når tanker nører kalde bål.
Da drikk din falske gledes skål,
for bildet lever mer og mer.
Ditt sanne lys kom først fra meg
og speilet en fortrolighet.
I bildet mitt jeg skapte deg.
Så skal det stå for evighet
du dømtes ei til kjærlighet
så du er fri. Men ikke jeg.
Drøm
Jeg drømte om en vei jeg måtte finne,
langs glemte fotefar å ta meg fram.
I sjelen brant et svik; en selsom skam
og veien var å tape eller vinne.
Et veiskille, et kors, et gammelt minne,
der smøg jeg fra min trange, lånte ham,
fikk bre meg ut, lik ringer i en dam,
mer fullendt, hel og fri enn noensinne.
Et spyd var jeg, fra hånden til en jeger,
og ante meg et mål der lenger fremme
hvor freden ville flomme i mitt beger.
Jeg våknet av min egne, brutte stemme:
- Mitt svik, det er å gå de lette veger,
som aldri fører dit hvor jeg er hjemme.
En sanger på Jorden
Jeg fanget en sanger i snare så fin
som aldri et øye har sett.
Jeg mente for visst at den fuglen var min,
fordi den ble narret så lett.
Så fikk den et bur i det reneste gull,
som aldri et øye har sett.
Jeg mente for visst at den fuglen var min,
fordi den ble narret så lett.
Så fikk den et bur i det reneste gull,
til føde de fineste retter.
Det luneste rede i silke og ull,
Det luneste rede i silke og ull,
med forheng av gyllne paljetter.
Den sang sine strofer med kvitrende røst,
jeg tenkte så smått da den kvedet:
Den ville bli mere til selskap og trøst,
om den kunne snakke i stedet.
Jeg lærte den ordene 'Fugler er fri',
den fikk det til ganske så riktig.
De neste på listen var 'demokrati',
Den sang sine strofer med kvitrende røst,
jeg tenkte så smått da den kvedet:
Den ville bli mere til selskap og trøst,
om den kunne snakke i stedet.
Jeg lærte den ordene 'Fugler er fri',
den fikk det til ganske så riktig.
De neste på listen var 'demokrati',
og 'rettighet', 'plikt' og 'forsiktig'.
Men da den ble stille, så lunken og lat,
jeg pekte på matskål og drikke:
- Ulydige får verken vann eller mat,
belønning fortjener de ikke.
Min flammende vrede mot trass-anarki
Men da den ble stille, så lunken og lat,
jeg pekte på matskål og drikke:
- Ulydige får verken vann eller mat,
belønning fortjener de ikke.
Min flammende vrede mot trass-anarki
skal steke ditt hjerte på glørne!
Da svarte den skjelvende: - Fugler er fri ...
Så døde den stilt i et hjørne.
Da svarte den skjelvende: - Fugler er fri ...
Så døde den stilt i et hjørne.
Gammel visdom
En vandrer søkte gjennom land og rike,
i lengsel etter syn for sant og rett.
En vismann hadde mangt i verden sett,
og kunne ham med livet så forlike:
- Tre veier fins, kun én vil deg berike.
Langs første vei går de med lite vett;
de frykter bare straffen uansett.
En trelldoms vei, i redsel for å svike.
Den andre følger de som vil ha lønn.
En kremmers vei, der nytelse er målet,
i vandring om de gyldne ønskers brønn.
Langs tredje vei står varder som vil stråle
med lys for ferd i fred, som stille bønn,
og godhet for det gode nører bålet.
Ikke en spurv ...
Til Jorden! - ble ditt skjebnefall.
I allnaturens yre dans,
fra tåke eller himmelhall
der fødes død foruten stans.
Og du ble én, det største tall.
Ett blink! - i viljeslipt krystall,
den første stjernes atterglans.
fra tåke eller himmelhall
der fødes død foruten stans.
Og du ble én, det største tall.
Ett blink! - i viljeslipt krystall,
den første stjernes atterglans.
Nidvise
Så taktfast og tvert, i naturstridig nød,
og heftig mot all konsekvens:
En himmelstorm bundet i menneskekjød
og barnaktig samtids– demens.
De drakk av den tidløse misnøyes elv,
ble næret av gold retorikk.
Slik skuslet de bort sine liv fra seg selv
i rusen fra makten de fikk.
Som fanget i frihet, i selvbygget bur
de glefser mot allnaturs hånd,
der krever de lover med straff og sensur
besmittet av bitterhets ånd.
Selv tenker de stort om hva strevet er verd,
i striden mot livsstrømmens elv,
men de som har lidd under slike folks ferd
skal se, de dør ut av seg selv.
(I ærbødighet for apostelen Bartolomeus, og ellers alle som velger et liv i taushet som uttrykk og kommunikasjon.)
Blant tolv enkle menn var en stillfaren sjel,
på vandring i Østen et sted.
De andres beretning ble verden til del,
han nevnes fordi han gikk med.
Om dager og sekler, så er det fortalt
minst en måtte leve som vitne til alt
før verden ble fullendt i fred.
Hvem kunne ta byrden og bære det åk
i alle de år måtte bie?
Å tåle all klage, all krangel og bråk,
det måtte bli den som kan tie.
I taushet å tjene en høyere mening
i striden mot griskhet og hat i forening,
da er bare tankene frie.
Vi går her på Jorden med gjerninger små,
tror godt om oss selv, for det meste.
Skjønt noen gir mest der hvor lyset står på,
og mange vil følge de fleste.
Når verden vil snu seg mot nyeste strid,
tilbake står en som fra hjertet tar tid
til stille å hjelpe sin neste.
Du vandrer så varsomt på blodstenket jord
og ingen vet helt hva du tenker.
Du gjør det du kan, uten fakter og ord,
der andre forbanner og krenker.
Og om du er trett av å måtte gi tål,
du minnes kan hende, du tjener det mål
at noen blir fri sine lenker.
All ære til deg, for den børen du tar,
i ferd som gjør verden forbauset.
De mange som roper om troen de har
får skue den rettvises raushet.
Vi hører deg aldri si dom over noen,
i sporet ditt gror den velsignede roen;
du tapre! - ha takk for din taushet!
Kongstankens fall
Den mektige kongen bød sammen sitt råd
kort etter sin by- promenade.
Han bød dem å nevne en barmhjertig dåd,
så alle i riket ble glade.
Han så det satt mange i fattige kår,
og noen som stundom brøt loven.
- Men kunne han gi dem en gullmynt hvert år,
foræringer sendt som fra oven?
De kloke i rådet stod frem og sa fra,
som opplyste informatorer:
- Slik tale er dårskap, selv om det var bra
for fylliker, tyver og horer.
Hvis godtfolk i landet skal føle seg vel
så er det nødvendig, dessverre
at de kan få trå noen under sin hæl,
i håp om at de får det verre.
De utstøttes hus bør du helst rive ned,
og kapper og tøy skal du flerre,
for da holder borgerne stille sin fred
og hyller sin rettvise herre.
Da sendte vår konge en hemmelig takk
til alle som satt der i skammen,
for sannelig var det slik elendig pakk
som holdt hele riket hans sammen.
Måkebråkevise
To måker satt på bryggekant
i måkelig forening,
men måka er en kranglefant
og frekk ved hver anledning.
Den ene skimtet derifra
en godbit som den ville ha
og spise helt alene, ja
det var dens akt og mening.
og frekk ved hver anledning.
Den ene skimtet derifra
en godbit som den ville ha
og spise helt alene, ja
det var dens akt og mening.
Den andre så til annen kant,
da måtte sjansen nyttes.
Den snappet byttet elegant,
men rikdom må beskyttes.
Med nebbet sluttet om sin skatt
så tok den sine vinger fatt,
men ikke dit den andre satt,
nei fangsten skulle flyttes.
Men vennen var en hissigpropp
og hadde sett det hele.
Så den tok ivrig jakten opp
og krevde å få dele.
De fløy i ring og opp og ned,
og hit og dit og langt av sted,
for måker slutter ikke fred
mens godbiter er hele.
Dessverre var det lekre funn
så dårlig festet sammen,
at biten falt fra måkas munn
og ned i andedammen.
Så dette endte ganske bra,
for endene som ville ha
de gode gaver ovenfra,
der ble det fryd og gammen.
der ble det fryd og gammen.
Moralen her, den sanser vi,
og flere kan befeste
at lykken vinner ikke de
som krangler med sin neste.
For de som vil ha enerett
som om man kan bli mer enn mett,
og narrer andre, rett og slett,
de mister fort det meste.
St. Joseph in memoriam
”Men julenatt var den farligste av alle netter i året. Selv nede i tykke kirkebygdene ferdedes folk ikke ute, medmindre de fôr på kirkevei, hver mann verget dørene sine med kors og vigsel …
… alt ilt fôr utenfor i mørket og raste, for Marias sønn var født i Betlehem og deres gamle overvelde brutt”
(Fra novellen ”Julefred” av Sigrid Undset)
Det faller stille snø i natt
på sti fra hvite grender.
Jeg bærer korn som jeg har jeg tatt
på borg, hos rike frender.
Men hør! – nå ringes høytid inn.
En prins blir født i stjerneskinn
med håp i sine hender.
Jeg strever langs mitt fotefar,
skal hjem til mine kjære.
Så ber jeg nå, til en som bar,
om hjelp til bør å bære.
Sankt Josef! – se til meg i natt,
for du tok større byrder fatt,
i pakt med manndoms ære.
Men også skammen bar du med,
som din Maria glemte.
Du trygget hennes kår til fred,
slik engelen bestemte.
Her på min ferd i fattig – kår,
så tror jeg, venn, at du forstår
den vanæren jeg kjente.
Hør, berghunden er bak meg nå!
Den hyler for de sjeler
som i sin kulde må forgå,
lik nedsnødde juvéler.
Du bror, som verget mor og barn
tør fri meg unna vetters garn,
og glefs bak mine hæler.
Her ser jeg ikke stien mer,
men om jeg frykter snarer,
jeg tror for visst at du er nær
så lenge natten varer.
Da barnet kom fra himmelhall,
du ryddet plassen i en stall
som vern mot alle farer.
Nå vet jeg ikke hvor jeg er,
for skyene har lettet,
men allting synes fremmed her,
og sporet mitt er slettet.
Da styrk meg bror, som du var sterk
den natten store underverk
for hyrder ble berettet.
Men nå jeg ser med gledesgys,
to blink der i det fjerne.
Det ene er min stues lys,
det andre er en stjerne.
Og du var her, min bror og venn,
du fulgte meg til døren hen,
til de som jeg skal verne.
I dette skinn jeg minnes hvem,
hvis allmakt gjør en svimmel.
En kongeport står der på klem
i stjernenattens vrimmel.
Si takk fra meg, og alle dem
som her i heimen strir seg frem
- fra hver og en som lengter hjem –
til stue. Og til himmel.
Vuggevise i frykt og beven
Nattevind stryker om nove
tussene lurer på låve.
Potemykt, tett i mot rute
ulven har blod om sin snute.
Potemykt, tett i mot rute
ulven har blod om sin snute.
Varlig her inne i kove
menneskebarnet tør sove.
Vettene jager der ute.
Drøm du er trygg på din pute.
Høstvise
Så stille og lett falt et høstløv mot jorda.
Det strøk seg så várt over svartkåpa di,
på skuldre som retter seg, trass alle orda
som naglet oss fast i ei sjelekald tid.
Jeg tar deg i handa, jeg vet hva du tenker
om alt som har vært og om det som kan bli,
men ingen skal lenger få lagt oss i lenker,
av de som vil hilse med pen-handa si.
Hvert øye som ser dømmer sviker fra trofast,
og høyest de snakker, som ikke vet svar.
Det løvet som falt måtte følge et vindkast
som bød det å slippe den greina som bar.
Se rundt oss står trærne med halvnakne greiner
nå lyser det gjennom, litt mer dag for dag,
men løvet blir jord over stubber og steiner,
men løvet blir jord over stubber og steiner,
her nede går vi. Og skal vokse - i lag.
Ett lys i kransen på vårt bord,
vi tenner for en skapermakt.
Den lå i aller første ord
som kledde Jord i himmeldrakt.
Det andre lys vi tenner så,
for håp, den vare hjerteglød,
så la det vokse her og nå,
til ånd og kraft for liv og død.
Det tredje lys skal gi et skinn
for gjerning, ut fra håpets ord.
til ånd og kraft for liv og død.
Det tredje lys skal gi et skinn
for gjerning, ut fra håpets ord.
Som smil på kinn så lett slår inn,
kan virke bli vår fryd på Jord.
Det fjerde lys er for en tro
som gjerninger i håpet vant.
Og ordet ble en himmelbro
da Gud som menneske ble sant.
Det fjerde lys er for en tro
som gjerninger i håpet vant.
Og ordet ble en himmelbro
da Gud som menneske ble sant.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar