Velkommen til å kikke rundt i Skaldskapet! Nettstedet her er ment å bli lagringsplass og referanseplattform for tekster innen ulike sjangere. Det vil bli presentert både alvor og skjemt, alt fra bønn til bannskap, noe lavmælt og fredsommelig, men også et og annet tennerskjærende og kanskje provoserende. Mye av det er representativt for tanker jeg har ennå i dag, annet kan være idéer jeg har vendt meg noe bort fra. Slik håper jeg å få til en vidtfavnende samling av skriveriene mine, der både lys og skygge hører med.

fredag 25. august 2017

Sosialisme og slipsknuter


Da resesjon og økonomisk nedgang for noen år siden begynte å sette preg på Storbritannia, kunne en etter hvert se reaksjoner blant folk som sporer til en smule ettertanke. Selv med sympati for de mange som etter hvert fikk det svært vanskelig, måtte man også innrømme at ikke alle forandringer nødvendigvis var av negativ karakter.

For det første kunne en legge merke til mer generell imøtekommende folk imellom i det daglige. Tydeligvis var det flere som nå ble litt mer hensynsfulle i forhold til hva de signaliserer til omverdenen. Muligens dreide det seg om en gryende gjenoppdagelse av fordelene med sosiale smøremidler generelt; slikt som høflighetsnormer og gjensidig hensynstagen. Imidlertid oppdaget en at mange også begynte å legge mer flid i sin bekledning. Ja, for også de tradisjonsbevisste britene hadde i de siste årtier henfalt til et tidsriktig frisinn i så henseende; i noen tilfeller kunne man også falle for fristelsen til å kalle det for sjuskethet.


Nå er det jo ikke spesielt overraskende heller, at slikt skjer når folk får mindre å rutte med. Mange som har reist litt omkring i verden, har opplevd at det ofte er blant de som har lite at en finner mest av vennlig gjestfrihet. Med velstand oppstår det gjerne en litt flytende grense hvor enkeltindivider ser seg råd til å vise arroganse ovenfor omverdenens forventninger til takt og tone.

I og med at jeg nå har signaliserer visse sosialpolitiske vinklinger i det følgende, skal jeg også friske litt opp med et høvelig sitat. Det blir noen velvalgte ord om den såkalte arbeiderklassen, og da fra en herre som har kalt seg selv både marxist, leninist og trotskyist. Vi snakker om John Bird, et menneske som har gjort mer enn de fleste for underprivilegerte og hjemløse. Blant annet er han grunnleggeren av ”Big Issue”, magasinet som gir de fattigste mulighet til inntekt gjennom egen innsats.

 
”I’m middle-class. I got out of the working class as quickly as I could. The working class is violent and abusive, they beat their wives and I hate their culture. The psychiatrist Anthony Clare once told me, - I’ve never got an Englishman to admit he’s middle class.”

Friske utsagn dette! Mens vi lar det få synke inn, kan vi la ordene fra overskriften her få blinke et øyeblikk: Sosialisme og slipsknuter! Det kan være grunn til å reflektere litt over det anstrengte forholdet som mange mennesker på venstresiden har til dette vesle stykket tekstil, og ikke minst interessant for eventuelle sympatisører som undrer seg på hvorfor sosialismen i dag øyensynlig har spilt seg selv så ettertrykkelig ut over sidelinjen.

"It is only the shallow people who don't judge by appearances."(Oscar Wilde) 

Dette utsagnet kan man selvfølgelig tolke i videre sammenheng enn bare å være opptatt av skjønnhet og pertentlighet. Bekledning kan være et språk på linje med det verbale. Enten man liker det eller ikke, er ens ytringer også knyttet opp mot et visst ansvar. Ikke i juridiske termer, men moralsk, og for øvrig like gjerne ut fra anarkistiske idealer som fra verdikonservative.

Maler man huset sitt i farger eller mønstre som får forbipasserende til å kjenne fysisk ubehag, kan man ikke forvente å møte særlig vennlighet fra de medmennesker man plager på en slik måte. Det hjelper ikke om man der innenfra påstår at man liker det slik selv.

Nå kan man argumentere med at å kle seg etter eget forgodtbefinnende er en av de få individuelle friheter som enkeltmennesker faktisk opplever i moderne samfunn. Selvfølgelig fungerer det da som en ventil hvor frustrasjoner og aggresjon kan få utløp. Videre er bekledning en viktig del av ens identitet, noe som man naturligvis vil hegne om. Dette er en høyst forståelig reaksjon. Skjønt velger man å ignorere omverdenens reaksjoner på de signaler man gir, er det jo en mulighet for at man også er blind for sine egne reaksjoner i forhold til andre.

Sett fra norske forhold

En gang leste jeg en selvbiografi av kommunisten Reidar T. Larsen. Derfra husker jeg hans stolte bevissthet omkring å være godt og riktig kledd. Han hadde også noen syrlige kommentarer til utviklingen etterkrigstiden. Han tenkte muligens på de som senere har blitt omtalt som 68 – erne. Det var i den epoken moten med dongeri for alvor grep om seg. Idealet ble nå å framstå som shabby og ”freakete”. Helt nye klær rev man opp så de skulle se fillete ut.

Nå er det uvisst om denne uniformeringen skyldtes opprør mot konvensjoner, antimaterialisme, solidaritet med fattige eller en slags fokus på ”naturlighet og indre verdier”. Trolig var det en kombinasjon av alt det nevnte, men også dette utviklet seg til et strengt moteslaveri. I Skandinavia klarte venstreradikale krefter å kuppe mye av ”peace and love” - bevegelsen. Det betydde strenge ideologiske føringer for hva som var akseptabelt, også i forhold til bekledning. Innenfor de forskjellige fraksjoner var det sosial stigmatisering og utfrysing av de som ikke tilpasset seg. Tekstilbransjen klarte for øvrig på en mesterlig måte å utnytte de politiske trendene i denne tiden.

Kjell Arild Pollestad har kalt 68-erne for generasjonen som nektet å bli voksen. Det er disse som fortsetter med å kalle hverandre ”gutter” og ”jenter” til de er 60 år og mer. Videre, hevder han, mange av disse ”guttene” vil selv i dag velge døden framfor å sette på seg et slips.

Om dette er tilfelle, viser det i hver fall at akkurat dette med slipsbruk har fått en symbolmessig slagside. Kanskje kan man trekke paralleller med de fordummende karikaturer hvor kapitalister fremstilles som fete griser med flosshatt og sigar. For å få et mer nyansert syn på saken, kan en med fordel kikke litt på gamle fotografier av arbeidsfolk. På søndager var slipset selvfølgelig i bruk, noen ganger også til hverdags rundt på arbeidsplassene. I fabrikker, på veiarbeid, også da de gikk bak hesten og pløyde bondens åker.

Da fattige kvinner fra Europa kom som immigranter til Amerika for 100 år siden og mer, ble det en stor sak for dem at de nå fikk muligheten til å bruke hatt. Dette var et symbol på verdighet. Tidligere hadde de stort sett dekket håret med skaut eller luer. For menn har slipset hatt en lignende symboleffekt. Når man knytter det, er det som en understreking av at man går dagen i møte som et fritt og selvstendig individ, men også som en del av et fellesskap hvor man aksepterer et sett med felles normer.

Verdighet kan på flere måter sies å være beslektet med frihet. I ytterste konsekvens kan ikke disse verdiene gis; de må tas! Opprøret på sekstitallet førte ikke fram i så henseende. Kanskje ga man i stedet fra seg nøklene til begge deler.

Er sosialdemokrati protestantisme som har gått amok?

Litt tilbake til Reidar T. Larsen. Han var formann i NKP, de som ble sagt å være moskvatro kommunister. Imidlertid er det viktig å huske på, det var disse som ikke hadde brutt med Komintern (Den kommunistiske internasjonale). Det hadde imidlertid mange andre politikere på venstresiden gjort, og mange av disse fikk senere stor innflytelse i Arbeiderpartiet. Blant disse var stort sett hele ”jerngarden” i Erling Falks radikale bevegelse Mot Dag.

De første årtier etter revolusjonen i Russland var det mange som oppfattet kommunismen som en farbar vei for at alle skulle få ta del i allmenn dannelse. Marx var jo også opptatt dette. Kommunismen skulle rett og slett være en metode for hele menneskeheten å nå opp på høyere nivå, i vitenskap, i kunst og i kultiverte omgangsformer. Økonomisk utjevning var bare blant de første skritt på veien mot dette målet.

Denne tankegangen står i kontrast til den retningen utviklingen faktisk har gått. I Vesten, og ikke minst i land der sosialistiske eller sosialdemokratiske krefter har hatt innflytelse, ser en at det spesielt gode eller det storslagne gradvis har mistet sin relevans og appell. I stedet kalles det ofte for godt, det som i beste fall er middelmådig.

Et slikt mønster kan muligens også finne god grobunn i kulturer som er farget av protestantisk tankegods. Med reformasjonen ble synet på mennesket generelt mer negativt enn hva som hadde vært tilfellet tidligere. Begreper som brorskap, dyd og nåde måtte vike for plikt, synd og straff. All utsmykking i kirker ble fjernet. Idealet var grå strenghet. Å pynte seg ble nå ansett som en last.

Videre kan være en virkning av dette, at det i dag fokuseres langt mer på den ene som svikter framfor de mange som holder fast ved noe. Man kan bare tenke på presse og nyhetsformidling. Hvis man ytrer ti utsagn om et menneske til en journalist, ni positive og ett negativt, så vet man også usvikelig sikkert hva overskriften kommer til å bli.

En annen reaksjon er, at i stedet for å si at den ene skal komme like langt som den andre, vil man heller trekke den andre litt tilbake.

Sett gjennom litteratur fra folkedypet.

”I hate their culture”, sa John Bird om arbeiderklassen. Kanskje vi i rettferdighetens navn skal huske at ”arbeiderklasse” og ”arbeiderkultur” i det hele tatt kan sees som ganske flytende begreper. Mange kan sikkert ha undret seg over hva som egentlig mentes da de hørte revolusjonære ideologer snakke om ”arbeidera” og ”folket”. Knut Hamsun var tidlig ute til å peke på dette. Han så fenomenet ”arbeideren” som utelukkende et produkt av den industrielle revolusjonen i den vestlige verden. Ellers var han en ram kritiker av all smålighet, misunnelse, kravmentalitet, sutring og selvforherligelse som av og til kom til overflaten i den organiserte arbeiderbevegelsen. Den enkelte arbeider og arbeidet som sådan hadde han imidlertid stor respekt for, større enn mange andre forfattere hadde i hans samtid.

Flukten fra landsbygda og jantelovene.

Nå er det ellers en annen helt forfatter jeg vil si litt om videre her, ingen ringere enn Alf Prøysen.

Allerede på femtitallet så han at utviklingen i sosialdemokratiet gikk i en annen retning enn den friheten som han og moren Julie hadde drømt om. Men kunne han våge å si fra om dette nå, som en dissonans i den etterkrigsoptimismen som rådet?

Han var kjent og verdsatt som forfatter av noveller, viser og småstubber. Etter hvert ønsket han også å forsøke seg på et større format, og en periode strevet han med å finne en rød tråd for en roman. Han viste fram enkelte bruddstykker og løsrevne tekster til en venninne; om hun kunne hjelpe ham. Venninnen var for øvrig den kjente illustratøren Borghild Rud, søster til Nils Johan Rud fra Arbeidermagasinet.

Og se om hun ikke fant noe!

Hun trakk fram en liten skisse blant tekstene. Den beskrev en kunstmaler som faller i staver over synet av fillete barneflokk og deres mor som rensker ugress en turnipsåker. Det blir avtalt at han skal komme tilbake og male dem neste dag. Da har moren imidlertid kledd seg selv og barna i deres aller beste klær. Maleren blir rasende over dette, og han dytter til en liten jente slik at hun faller og skader seg.

- Her, sa Borghild Rud, her har du motivet ditt. Ser du ikke hvordan denne jenta blir fornedret!

Slik ble den til, romanen om denne vesle jenta, om Gunvor Smikkstugun, ”Gapatrosten”, opprøreren som gikk sine egne veier.  Hun som nektet å tro på eventyret der moralen sa hun skulle velge det grå skrinet i stedet for de to andre som hadde vakre farger.

Hun forlater bygda og får seg jobb i byen, fast bestemt på selv å velge sine idealer. Hun kler seg opp både innvendig og utvendig. Så kommer hun hjem på ferie, og nå har hun en plan hun vil sette ut i livet. Først og fremst tenker hun å få gamle venner og bekjente til å følge hennes eksempel og ta seg arbeid i byen, men hun har også en høne å plukke med de som stod i veien for drømmene hennes i barndommen. Dette gjaldt for så vidt både høy og lav, og hun rygget slett ikke tilbake for å konfrontere ”de trofaste jordens arbeidere” med deres egen selvgodhet, uvitenhet, feighet og råskap.

I hvert fall i dette siste lykkes hun, eller en kan gjerne si at Alf Prøysen lykkes. Han hadde selv mange såre minner å bearbeide fra oppveksten i dette miljøet. ”Trost i taklampa” kom til å bli hans eneste roman, men den glitrer som en juvél i norsk litteratur. Riktignok har fortellingen til tider blitt misforstått eller ufarliggjort, blant annet gjennom teateroppsetninger som har slipt og polert det hele ned til familievennlig komedie med raljering over bygdeoriginaler. Skjønt boken vil bli stående stødig for seg selv, den inneholder langt mer krutt enn mye av den ”sosialrealistiske” litteratur som andre har begått i etterkant.

Sosialismen som feilet.

Sosialismens idealer kan vekke sympati hos mange, kanskje til og med hos enkelte som overhode ikke er i stand til å se likhet som noe mål. Her kan nevnes de visjoner som er nevnt her tidligere, om generelt bedre kår for rettferdighet, og kommunistenes tidlige fokus på dannelse og kultur.

I den forbindelse er det også en annen dikter jeg vil nevne, en som hadde mye av den samme bakgrunnen som Prøysen. Det er Vidar Sandbeck. Hans selvbiografi om oppveksten i skogsarbeidermiljø på trettitallet er et stort menneskelig dokument om grå fattigdom og gyllne drømmer.

Faren hans var kommunist, full av frustrasjoner mot det bestående. Hver gang han møtte noen, var det diskusjoner, agitasjon og knyttnever opp i luften, ”… enda de var enige!”

Selv håpet Vidar Sandbeck på kommunismens framgang av en helt annen grunn. Hans aller største ønske var å bli klassisk fiolinist. Slikt var ellers ikke til å vurdere for skogens slitere den gang.

I senere tid har politikere i mange leire kommet i vane med å bruke munnhellet om at ” … det er mulig å ha to tanker i hodet samtidig”. Noe som bokstavelig tolket er det reneste visvas! Umuligheten av dette vil en hver med innsikt i kognitiv psykologi kunne skrive under på. I noen tilfeller må vi ta inn over oss muligheten for at det ene faktisk utelukker det andre. 

Også sosialismen kan man nærme seg med ulike utgangspunkt. Man kan for eksempel hate urettferdigheten, eller man kan elske rettferdigheten.  Selv tror jeg at denne forskjellen på ingen måte er likegyldig for hva fruktene blir.  Slik kan det ha vært et alvorlig feilgrep å forgylle ”arbeiderkulturen” mens det samtidig ble snakket hånlig om ”finkultur”.

Svikerne

Mye stygt er sagt om enkeltpersoner som har definert seg selv vekk fra arbeiderklassen. Disse blir gjerne beskyldt for egoistiske ønsker om bedre kår eksklusivt for seg selv, å søke økonomisk velstand og sosial anseelse mens de vender ryggen til sine egne.

Et slikt syn bør det være all grunn til å problematisere. Her kan en også se til de tidligere idealene hos kommunistene. Slike sosiale forflytninger behøver slett ikke å være en søken oppover, men like gjerne utover. Det kan gjerne dreie seg om frigjøring fra andres gjennomgående negativitet eller deres knefall for det middelmådige. I enkelte tilfeller kan motivasjonen rett og slett være godt utviklet estetisk sans hos den enkelte.
For en tid siden hadde Aftenposten en portrettreportasje om den unge forfatteren Édouard Louis, som har skrevet om frigjøringsprosessen fra den klassen han var født inn i. Også han følte innbitt avsky for nedrigheten som han var omgitt av. Først og fremst var det alt hatet og volden som ga seg utslag i stadige krenkelser, enten det var av fysisk karakter, eller også verbalt av alt som var vekt og vakkert.
Opprinnelig ønsket han noe annet. Han ville helt være som de andre, og dermed bli godtatt av sine egne. Det gikk bare ikke. Alt fra sine første år ble han ansett som annerledes; en paria. Han var svak og følsom, og slikt ble skånselsløst slått ned på.
Etter hvert fant han håp hos filosofen Michel Foucault, ikke minst i idealene om at mennesker må bygge seg selv. Slik innså han at også det ytre faktisk er viktig; bekledning virker i et samspill med indre dannelse. Er det da virkelig slik at klær skaper folk, som ordet sier? Det slår meg at i tilfelle kan dette være beslektet med fenomenet som Piet Hein beskrev, om smilet som slår innover.
Sin egen flukt inn til middelklassen ser Louis som et utslag av styrke, men mener også det er en politisk handling. Han vedgår imidlertid at raseri var drivkraften for ham, kanskje det samme raseri som mennesker fra hans tidligere miljø rettet innover mot seg selv.
Her vil jeg et øyeblikk tilbake til Alf Prøysen, som kanskje er et eksempel på litt mer ydmyk søken utover.
Enkelte husker ham kanskje fra fjernsynets barndom i Norge, da han sammen med Anne Cath Vestly laget barneprogrammer der han spilte rollen som den loslitte gatemusikanten Romeo Clive.

Dette var jo ganske annerledes TV enn vi er vant til i dag. Stort sett var det Anne Cath og han som gjorde ablegøyer blant folk langs fortauene og i bakgårdene i Oslo, og Jo Vestly som fanget det hele fra avstand med et lite 16 millimeter filmkamera. Anne Cath fortalte senere at hun aldri hadde sett ham så lykkelig som under disse innspillingene. I denne rollen var han helt seg selv, fri til å formidle det vakre og storslagne i tilværelsen til alle som ville høre på. Det var ”Solskinn og sang, og gitarklang for alle penga”.

Ikke til å undres over at han likte å vise seg fram på en slik måte. Med seg selv visste han at han aldri hadde vendt ryggen til hjembygda for å klatre noen trinn høyere i en sosial stige. Han hadde rømt for å slippe bort fra slike mennesker som ustanselig tråkket alt som var vakkert ned i søla.

”Vi er vel slike hippier vi vel”, skal han i et blidt øyeblikk ha sagt til Anne Cath.

Det sa han, husmannsgutten og griskokken som hadde kjempet seg fri fra omgivelsenes hånlatter, mistro og fordommer. Det er fint å huske ham nettopp slik, med et skjevt smil og gitaren, i en slitt frakk, men også med et kjekt knyttet halstørkle og hatt med en blomst i. Slik kommuniserte han at uansett utgangspunkt kan alle prøve å gjøre noe bedre med seg selv, og å være noe for andre. Ingen eksisterer bare i eget hode, og all adferd har konsekvenser mennesker imellom.

Skjønt mange må dessverre ribbes for ganske mye før de forstår det.



torsdag 22. september 2016

Monument


(Navn på personer er endret)

Det er tidlig en lørdag morgen, senhøstes. Høy himmel og lave solglimt mellom trærne innbyr til en tur ut i skogen. Rundt dette mitt hjem på Jorden er det villmark på alle kanter. Slik har det ikke alltid vært. Utallige gamle tufter viser at en gang var det mange bofaste her i traktene. I enda tidligere tider streifet vel sørsamene forbi. De etterlot seg ikke så mange spor, men på en høyde i nærheten har jeg funnet noe som jeg tror må være graver fra jernalderen.

Jeg tar av fra skogsbilveien, følger en sti som forsvinner innover i tykningen. Jeg har kommet i tanker om et mål for turen. Stien blir raskt smalere etter hvert som jeg går oppover i lien. Det er nesten ingen som ferdes her lengre, og om noen få år vil den være forsvunnet for godt.

På et bestemt punkt går den rett over noen steinheller, det er nakne fjellet som stikker fram i dagen. Her stanser jeg og kikker ned. Nei, ingenting. Jeg tenker meg om, forsøker å huske. Litt lenger ut til siden børster jeg vekk et dekke av høstbrune barnåler, plukker unna litt mose – og slik dukker de etter hvert opp. Tre bokstaver og et årstall.

A O S 1810

Jeg lar pekefingren gli i de dype furene. S - en er speilvendt i forhold til hvordan vi skriver den, for to hundre år siden var det vanlig å skrive den slik. Iherdig og tålmodig må hun ha vært, hun som en gang meislet inn disse tegnene. Ja, for det var en kvinne som gjorde det. Anna Smerud, hun ble tidlig enke med en stor barneflokk. Bokstavene skrev hun som et minnesmerke over mannen sin. Det var nettopp her på denne steinhellen han døde. Arne Olav Smerud. Død 1810.

Hvilken tragedie var det som en gang utspant seg akkurat her? Jeg har hørt historien i forskjellige versjoner. Meg bekjent er ingenting blitt skrevet ned. Her skal jeg gjenfortelle en variant jeg fikk fra en mann som i dag er tett oppunder hundre år gammel.

Det var vanskelige tider i landet. Ja mer enn som så, det var nød. Napoleonskrigene raste, og kornimporten til Norge fra Danmark var blokkert av britene. Også avlingene slo feil, år etter år. Den gang som nå var det jorden menneskene levde av, bare at konsekvensene på godt og vondt skjedde raskere og kjentes mer direkte.

Innimellom kunne det likevel være mulig å komme over korn eller mel til salgs, skjønt penger var det også lite av hos mange. Som aller siste utvei måtte flere lage brød av såkornet sitt for å kunne stille den verste sulten.

Arne og konen hans Anne hadde måttet gjøre nettopp dette. De bodde på et lite bruk et stykke oppe i åsen. Ned til bygden var det godt og vel en mils vei.  Det fantes ikke mat i huset. I lang tid hadde sulten fulgt dem fra soloppgang helt til søvnen døyvet plagene noen timer om natten. Barna hadde sluttet å gråte for mange dager siden. Blikkene deres hadde blitt tomme og apatiske. Som en desperat utvei skulle Arne prøve å få kjøpt litt korn på kreditt.

Hva slags tanker han gjorde seg på veien nedover til bygden, kan vi bare gjette på. Uansett går en ikke med hevet hode i slike ærend der en må trygle med lua i handa. Turen var unnagjort på et par timer. Så skjedde det gledelige at håpet hans ble innfridd. På det lokale handelsstedet ble det avtalt at en sekk med mel skulle bli utlevert til ham fra et lager

Om Arne var spesielt trofast og pliktoppfyllende mot sin familie, selv etter datidens normer, vet vi egentlig ikke så mye om. Det fortelles imidlertid at han var en snill og litt godtroende mann. Et annet forhold kan vi imidlertid gå ut fra med sikkerhet. Mennesket er seg selv lik, til alle tider. Da som nå var det mange som satte likhetstegn mellom snillhet og dumhet, og lettlurte folk er det alltid stas å drive gjøn med.

På lageret var det et par muntre sjeler som fant ut at de skulle fylle Arnes sekk med salt i stedet for mel. Han på sin side var sikkert lettere til sinns enn på lenge. Derfor lempet han uten videre sekken opp på skulderen og la i vei oppover i åsen.

Det het seg den gang at mat aldri er tungt å bære. Flere steder i verden sier de det samme fremdeles. Datidens sekker var slik at hvis de var fylt med mel, ville de veid 65 – 75 kilo. Ingen vet hvor mye denne børen med salt kunne veie. Han slet seg hjem til stuen og åpnet sekken.

Anna skal ha fortalt at mannen sa ikke et eneste ord. Han bare løftet sekken stille opp og gikk ut. Ned til bygden igjen.

Han fikk en ny sekk, og denne gang var det mel i den. Nok en enorm bør, og nok en mil i motbakke. En slik prestasjon er vanskelig å fatte for de fleste i dag. Kanskje treffer det oss likevel, hvis vi ser for oss Arne som vakler oppover stien. Et nesten umenneskelige krafttak som bare ble nødvendig fordi noen hadde behov for å gjøre narr av andre, for å gjøre seg større i egne øyne. Nå må han løfte føttene forsiktig over steiner og glatte røtter. Han må ikke snuble, bare framover, oppover - ett skritt, og så ett til. Så kommer han til noen våte, glatte bergheller. Sklir han nå, så …

De fant ham akkurat her. Han lå med melsekken over seg.

Hva mer er å si? Jo, det er en annen prestasjon som slett ikke skal glemmes. Anna skal ha klart å berge barna. Noen fant hun plass til i grenden, andre ble værende hjemme. At alle disse overlevde, er nærmest et for mirakel å regne når man tar i betraktning hvor mange som døde i disse tidene.

Minnesmerket forteller minst like mye om henne.

Jeg retter meg opp fra min bøyde stilling over steinhellen. Jeg hører så vidt en lyd i det fjerne. Det er støy fra biltrafikk. Langt der nede, gjennom det som den gang var bygden, går det en travel ferdselsåre. Folk kjører sikkert til eller fra lørdagshandlingen sin nå. Kanskje er det en og annen som beklager seg over alt strevet som følger med alle innkjøpene som må gjøres.

En stein står lagelig til under en furu, og det er godt å kunne sette seg en stund. Tankene mine kretser rundt Arne og Anna, og de mennesker som trådde her på Jorden før oss. De søkte det beste, akkurat som vi, og strevde fordi de var nødt til det.

Noen tåke er i ferd med å viske ut konturene i landskapet. Ryggen hviler godt mot furustammen, og jeg lukker øynene …

Innskriften, den står her ennå. Kunne den bli til en slags severdighet som moderne mennesker kunne fatte interesse for? En kjapp øyeblikksopplevelse, for eksempel lagt inn i en nøye planlagt ferietur? Jeg undres på hvordan de to hadde stilt seg til dette. Hva kunne de ha forstått av dagens tenkesett?

Da er det jeg skvetter til ved en sakte lyd. To skikkelser kommer etter hvert til syne gjennom tåken, de er på vei mot meg oppover stien.

Kanskje jeg selv har bestemt hva jeg skal få se.

Jeg reiser meg og går dem i møte. Det er Arne og Anna, fra skyggene. Han er en del lavere enn jeg forstilte meg ham, med bredt og sterkt ansikt. Hennes er smalere, trekkene finere. Håret er bundet opp under et skaut, en mørk hårlokk stikker fram i pannen. Begge er i grove, mørke vadmelsklær. Ellers er de seg selv oppfylte nå, de er hele.

Vi blir stående litt avventende alle tre. De vil meg ingenting, det er jeg som ønsker noe av dem. Jeg søker et gløtt inn til deres forestillingsverden.

En slags samtale kommer etter hvert i gang. Jeg må føre ordet, og de svarer bare med en og annen kort setning. Slik forteller jeg dem om vår tid, om tilværelsen sett med våre øyne.

De får høre om rikdom og overflod. Alle kan lese og skrive, og har mulighet til å skaffe seg den kunnskapen de ønsker. Det er nok av mat, klær og husrom til så å si alle. Blir vi syke, finnes det legehjelp og medisiner. Maskiner har tatt over alt tungt arbeid for oss. Vi kan reise verden rundt, og mennesker på hver sin side av jordkloden kan snakke med hverandre når som helst, hvis de vil.

De nikker og smiler til det jeg forteller. Jo, de har hørt at det etterlengtede Himmelriket en gang skulle komme ned til Jorden. Det har altså virkelig skjedd?

Jeg vet ikke helt hva å svare til dette. I stedet sier jeg at noen steder i verden er det fremdeles vanskelig for mange. Så nevner også jeg litt om hvordan livet kan arte seg for enkelte, også midt i velstanden. Det er mange som kjenner seg ensomme, de føler også at de mangler et innhold i tilværelsen. Noen er til og med på hvileløs jakt etter stimulanser, stadig sterkere opplevelser må til for å kunne kjenne seg levende.

Dette får dem til å stusse, de undrer seg også høylydt. Er ikke det å være født til å være menneske en stor nok opplevelse i seg selv? Jeg våger meg til å nevne innskriften. Hva tenker de om den - nå? Synes de at mennesker i vår tid burde få se den?

Anne og Arne ser på hverandre. Hun venter på at han skal svare, men smiler som kvinner gjør når de er sikre på hva deres make kommer til å si. Han drøyer likevel litt før han tar til orde. Og det er underlig, det han til slutt sier:

- Menneskene må alltid være hverandres speil. Det er slik de finner de beste svarene, og da trenger de heller ikke noe annet for å kjenne livet i seg.

Hun nikker, bekreftende.

Så kan jeg ikke å holde på dem lenger. De smiler begge som en avskjed før de vender seg fra meg. Raskt forsvinner de i tåken, langs den gamle stien som også forsvinner, fordi ingen har bruk for den lenger.

Jeg blir stående litt for å sanse meg. Det kommer et nytt og friskere drag i luften, om litt klarner det sikkert opp igjen. Så ser jeg ned på steinhellen nok en gang. Jeg tenker litt fram og tilbake før jeg kneler ned.

Varsomt stryker jeg mose og barnåler tilbake på plass over innskriften.

tirsdag 23. august 2016

Forsoningstegnet

Godt er det
at svastikaen
ss- runer
og andre symboler
for maktarroganse og massehysteri
bare sjelden oppstår
som visuelle naturfenomen.

Aldri tenkte jeg
at jeg skulle bli trist
ved synet av en regnbue.

lørdag 28. mai 2016

Flammen

Nei, det vakreste du eier
viser du ikke fram
til en hver langs veien.
Du legger det ikke fra deg
tankeløst
der utøy rakker det til,
biter og river
i sulten trass.

Det vakreste bærer du
tett inntil deg
Som et frelsende fyrtøy

henter du det fram
om noen trenger varme
fra en nying.



Se gjerne også diktet "Den innerste gleden"

mandag 28. mars 2016

Vårvise

Med april mot kinnet og minner i bringen,
få vandre langs veier en kjenner fra før.
Når sønnavind hvisker så varlig omkring en,
og puster til aske og halvslokte glør.


Når solskiva seirer mot snøslaps og tele,
og jordskorpa eimer av hestehov-ti’,
når vårbekken suller, så glad som ei fele,
om liv lagt i lenker som sliter seg fri.

Når linerla lander på marker hun minnes,
og tripper på tå over vasstrukken jord.

Der snapper hun til seg den føda som finnes,
og kvitrer til takk for et nydekket bord.

I granskogen låter, fra høyeste toppen,
ei tone så várt og forunderlig reint,

for svarttrosten kjenner så salig i kroppen;
å leve er storveis, og aldri for seint.


(Dikt / lyrikk)

lørdag 16. januar 2016

Autonomi


Frisinnet
kalles ofte den
som marsjerer i takt
med tidsåndens trinn.
Følger som i dans
dens virvlende piruetter,
de søkende sprang -

mot tilværelsens akvarievegg,


med historiens pendel.

søndag 13. desember 2015

Sporene - En julenovelle

Oppover dalsiden ligger jordene som store, hvite flater nå vinterstid, bare brutt av et par skispor og noen tilfeldige dyretråkk. Ellers er det storveien som skjærer gjennom terrenget, før den forsvinner der skogen tar til.  Akkurat her ligger to små stuer på hver side av veien. Utenfor en av dem står en eldre mann og veiver med en langskaftet sopelime. Han strever med å få børstet av seg noe snø, men blir hemmet av noe han holder i den ene hånden. Så gir han det opp, tramper bare av seg det verste og går inn.

Det er en høy og mager kar, litt dradd i ansiktet og med vertikale furer. Ennå er han ganske mørk i håret, men noen jerngrå tuster bruser hissig fram ved tinningene under skyggelua. Det er Anders dette, og nå har han vært oppe ved postkassen. En avis og et par julekort slenger han fra seg på kjøkkenbordet, uten å se nærmere på noe av det. I stedet blir han stående og kikke ut av vinduet. Både gårdsplassen og veien ble brøytet tidligere på dagen. En bekjent fra Bruket var her med traktor og snøfreser. Han stakk så vidt innom også, med en julehilsen og den tradisjonelle halvflaska fra hans gamle arbeidsgiver.

Julekveld og alt sammen, pokker ta det …

søndag 18. oktober 2015

Høstvise

(Kategori: Dikt i bundet form)


Så stille og lett falt et høstløv mot jorda.
Det strøk seg så várt over svartkåpa di,
på skuldre som retter seg, trass alle orda
som naglet oss fast i ei sjeleløs tid.

Jeg tar deg i handa. Jeg vet hva du tenker
om alt som har vært, og om det som kan bli.
Men ingen skal lenger få lagt oss i lenker,
av de som vil hilse med pen-handa si.

Hvert øye som ser dømmer sviker fra trofast,
og høyest de snakker, som ikke vet svar.
Det løvet som falt fulgte kanskje et vindkast
som bød det å slippe den greina som bar.

Og rundt oss står trærne, så glisne i greiner
nå lyser det gjennom, litt mer dag for dag.
Se løvet blir jord over stubber og steiner,
her nede går vi. Og skal vokse - i lag.



lørdag 17. oktober 2015

Himmelskrift


I felles grep om rorkulten
med sitrende hender;
slik
gjennom stjerneløs mørke
seilte de gamle sjøfarende
i trygg erindring 

om grågåsplogen,
himmelsignaturen
med gjentatt ”ja”
til håpet
og målet.

onsdag 7. oktober 2015

Sannhet og skjønnhet. En hyllest til de romantiske.

(Kortprosa)

Verden vil bedras, heter det. Skjønt noen ganger aner man at dette ikke er det verste som kan sies om den.

Det tales mye og høyt om sannhet. Ofte er det nattsvart elendighet som da hentes fram til beskuelse, både som premisser og konklusjon. Likevel finnes det noen mennesker som har evne til å rette sine blikk i andre retninger. Ikke at de betviler det destruktives eksistens, men intuitivt vet de også noe om hvordan ondskapen i verden sprer seg. Til og med individers tanker og følelser kan ha konsekvenser for andre. Alle vet at vold avler vold, men de romantiske vet også at harmoni avler harmoni, og glede avler glede. Derfor vil de helst betrakte slikt som er vakkert, når de har et valg. Såkalte sannheter vil de heller ta varsomt i øyesyn, alene og i stillhet. Ingen kan noensinne fatte mer enn fragmenter av verdens beskaffenhet likevel.

Kanskje er det nettopp romantiske menneskers livsanskuelse som virkelig kan skape en forskjell for oss på Jorden, til det bedre.

Ønsker man derimot å reise et maktens borg til seg selv, kan den alltid mures opp av andre menneskers motvillige innrømmelser av påpekte fakta. Søker man derimot glede og tilfredshet, finner man det i forståelsen av at luftslott kan være minst like holdbare.

tirsdag 6. oktober 2015

Ble jeg en fremmed

I landet jeg begynte
eide jeg ennå skogene og fjellet,
og i mørket
var landeveiene mine alene
Mennesker -
aldri ønsket jeg meg innenfor
de lysende ruter.
Stjernene ble mine fortrolige,
varlige vinger 
og nattemyke poter
hadde mine venner.

Jeg kjente også noen trær
som lot meg dele deres røtter.

Forståelse av hjem og hjemland

Tanker omkring et utdrag fra Knut Hamsuns ”Paa gjengrodde Stier” Teksten er tatt med mot slutten av dette essayet.

”Det er mindre slitsomt å kjenne seg som utlending når man er i utlandet”. Denne aforismen vedkjenner jeg meg selv å ha utgrunnet, skjønt jeg innser at slikt verbalt kjekkaseri klinger egentlig ganske hult. Mangel på tilhørighet er ikke noe en utbasunerer med lett hjerte, og burde vel heller ikke være til å kokettere med for noen.

Likevel opplever kanskje stadig flere at det blir vanskeligere å knytte identiteten sin opp mot noen nasjonalfølelse, ja hvis en med det mener et sett med normer, verdier eller idealer som man skal kunne dele med de fleste andre i det landet en er født.

tirsdag 25. august 2015

Meninger og magi - komikk og panikk

En gang hørte jeg poeten og musikeren Leonard Cohen si at en form for magi alltid er på vandring mellom forskjellige kunstneriske uttrykk. Han mente at i et bestemt tidsrom kunne den for eksempel være i musikk, og når den forsvant derfra kunne den dukke opp igjen i bildende kunst, i litteratur, teater eller film.

Noe av det samme kan vi egentlig observere i andre forhold også. Likevel skal vi dvele et øyeblikk ved teaterscenen. Slik kan vi se for oss en aldrende skuespiller som ikke fatter at magien har forvitret; at grepet om publikum er borte. Forgjeves er alle de replikker og krumspring som tidligere fikk geniforklaringer til å sitte løst. Folk ser bare beskjemmet bort.

En av våre beste skuespillere gjennom tidene, Leif Juster, grep tak i nettopp dette på en forløsende og ellers tvers igjennom glitrende måte. Det var i rollen som komikeren som ikke kunne begripe hvorfor folk hadde sluttet å le av ham. Flere av oss husker fremdeles denne sketsjen og smiler av ordene ”DA lo folk, da!.”

Imidlertid er ikke dette fenomenet like uskyldig, enn si ufarlig, på alle områder. Jeg sikter til slikt som på overflaten later til å dreie seg om samfunnsdebatt, politikk og meningsytringer, men som sannsynligvis bedre kan forstås ut fra sosiologiske og psykologiske synsvinkler.

Hva skjer i familier der barna får styre en hver samtale?

Hvis vi skal se på reaksjonsmønstre hos enkelte sympatisører med den såkalte politiske venstresiden, kommer vi ikke utenom å inkludere den mye omtalte 68-generasjonen. I Skandinavia, og kanskje spesielt i Norge, ble den internasjonale stemningsbølgen med ”Peace and Love” fanget opp av radikale politiske miljøer. Lenge fikk de unge radikalere være forvaltere av noe som er beslektet med den nevnte magien. Deres argumentasjon fikk på forunderlig vis mange til å dukke seg og tie. Det lå et eller annet i selve tidsånden her; det er også verdt å merke seg at også ”populisme” i et par årtier var ensbetydende med nettopp disse strømningene. Forfatteren Odd Eidem kalte dette fenomenet for ”klasket av Marx’ fluesmekker”. Med det mente han den særegne retorikkens evne til å kvele sunne motforestillinger, både egne og andres. Og mens vi først er inne på beskrivelser fra litteraturen, må vi kanskje også gi Jens Bjørneboe rett i følgende lille analyse: ” … mennesker skulle frelses ved kjærlighet til fjerntboende folkeslag og kulde ovenfor de nærmeste, samt ved rettroende vantro og tørr usedelighet.”

Naturligvis vil det påvirke adferden til mennesker, hvis de stort sett hele livet har vært i besittelse av noen opposisjonslammende, magiske ord. Det kan imidlertid være interessant å reflektere over hva skjer med dem når dette overtaket deres en gang glipper. De fleste andre mennesker har jo noen gang i livet måttet lære leksen om at vi alle er ulike, at vi utvikler holdninger og meninger alt etter hva slags erfaringer vi gjør. Ut fra et slikt utgangspunkt forstår man også hvor viktig det er å respektere andre. De fleste lærer også etter hvert at man selv kan ta feil, og å takle dette.

En døv musiker spiller falskt. En senil skuespiller klovner rundt på scenekanten etter teppefall. Publikum går stille bort.

Det må virke tilnærmet ubegripelig og sikkert skremmende for gårsdagens magiforvaltere, den dagen andres reaksjoner ikke lenger er de samme som de har vært vant til. Skremmende og frustrerende.  Kanskje er det nettopp noe slikt vi opplever nå for tiden.

Kapitalistisk utbytting! - sier en, når en leder har høyere lønn enn andre ansatte i en bedrift. Rasisme! – sier annen, som tilsvar når noen peker på mulige problemer med å blande kulturer. Bokbål og nazisme! - sier en tredje, når en politiker fyrer opp i peisen med lokalavisen. Men nei, heretter er det flere som tar til motmæle, og færre som applauderer. Frustrasjonen blant radikalerne tiltar, og dere neste trekk blir ofte ren sjikane. I verste fall vold.  Virkningen av de magiske ordene later til å ha fortatt seg. Begrepene er utvannet. Fluesmekkeren er utslitt, og klaskene rammer ikke lenger.

Det slår meg at den nevnte magien i sitt vesen er beslektet med to andre forhold i verden. Det er makt, og det er rikdom. Alle tre har det til felles at de ikke er statiske; tvert i mot på stadig vandring mellom mennesker og nasjoner. Før eller senere skifter rollene; noen annen får prøve seg som forvaltere.

Som regel er det de som roper høyest som blir hørt. I stadig sterkere grad gjelder dette i regi av moderne media. Likevel er det sjelden støynivået som avgjør hva som er verdt å lytte til. Egentlig tror jeg ganske mange innser at dette. Da tenker jeg særlig på ”den tause majoritet”, hverdagsmennesker som står livet litt nærmere enn teoretikerne.

Blant slike jordnære folk later det også til å være forståelse for at når mennesker møtes, går det som regel an å finne en eller annen felles plattform Spesielt om man unngår å fokusere på nettopp de tema som man vet man er uenige om. Venter man lenge nok før man tar det opp, hender det faktisk at konflikter rett og slett forsvinner av seg selv.

En kan nesten si at også dette skjer på en nærmest magisk måte.
 (Kategori: saker og aktualiteter)

fredag 7. august 2015

Seksualitet og tidsånd

Saker og aktualiteter

Med fare for bli oppfattet som utidig, og i tillegg en som ikke unner andre å glede seg over blod og … nei unnskyld, brød og sirkus; likevel lar jeg det stå til med følgende betraktninger. Utgangspunktet er at jeg undrer meg stort over den generelt voldsomme interessen for andre menneskers seksualitet, for deres preferanser og generelt for detaljer fra deres intime liv. 

Her kan en først og fremst se på medias overdrevne fokus på kjønn. Tabloidene har også solid erfaring med at ulike overgrep er stoff som fenger og selger godt. Nå mener jeg ikke annen enn at slike overtredelser naturligvis skal påtales, dømmes og fordømmes, når de skjer. Ja, men at så mange mennesker føler de har rett til å få servert alle detaljer i slike prosesser! - for slik å kunne grassere i pikanterier omkring andre menneskers ulykke? Hvorfor er det nettopp på dette feltet så kolossalt fokus på menneskers feiltrinn og forbrytelser, og hva forklarer den tilsynelatende uslukkelige tørsten etter så vel slibrige detaljer som å få mulige overtredere plassert lett synlig i offentlighetens gapestokk? Disse spørsmålene er kanskje ikke så banale, og svarene ikke så selvinnlysende som ens første innskytelser sier.

tirsdag 21. juli 2015

Left to lose


Fattig for alvor blir man
kanskje
når ingenting lenger

synes verdt å eie.

Bånd rives av 
resignert, hastig -
morgendagens avfallspose
langs perforert livslinje.

Perspektiv


Nylig leste jeg det igjen et sted –
at heldigvis går verden fremover.
Ja, tenker jeg,
og fortsetter verden fremover
like raskt som nå,
så er den vel snart også framme.



torsdag 11. juni 2015

Anklagen


- Hat, sa du 
triumferende,
for slik 
og bare slik
kunne du råde over øyeblikket.
Lite fatter du
i din lettkjøpte seier
hva du har sådd
før du får se det spire.
Hva som vil bre seg ut
når det har slått rot.
Hva du har dratt over deg selv
og ditt
når annen grøde er kvalt.


Dette har du dyrket fram,

ja nettopp du.
Dette som ikke var der fra før.


lørdag 6. juni 2015

Ord til de kalde hjerter

Nei, hvorfor så sterk? - du stein som kan trille,
se veien er fri, du får fare i fred.
Den jevnes av småstein som ligger så stille,
og bak deg er handa som skjøv deg av sted.

Nei, hvorfor så strak? - du stokk der du seiler,
i strieste strømmen i strykende elv.
I bakevjer flyter de mange som feiler,
og fyller den plassen du kunne fått selv.

Nei, hvorfor så stolt? - du store som tenker,
og sier du strever langs umerket sti.
Du leter i lyset fra stjerner som blinker,
der tanken er gjenskinn; et glimt i kopi.



( Kategori: Dikt / lyrikk i bunden form )

tirsdag 2. juni 2015

Sangen som ble borte

(En variant av temaet fra Michael Endes eventyr om tusenbeinet som kunne danse) 

Det var ei lita jente som var glad i å synge, og hun ble glad når hun sang. 

Nå var det heller ikke bare seg selv hun gledet. Ryktet om den spesielle sangen hennes spredde seg over land og riker, og folk kom langveis fra for å høre på. Stemmen hennes var en jubel over selve livet, og alle som hørte henne kjente seg frydefullt løftet over hverdagens strev og strabaser. 

Så kom dagen da den vesle jenta begynte på skolen. Der møtte hun en lærer, og han var slik et bedrøvelig menneske som aldri hadde kjent sann glede. Muntre mennesker forstod han seg slett ikke på, og derfor var han også redd for dem. Andres smil og latter gjorde ham alltid usikker, og hans eneste trøst og trygghet hadde blitt å trekke andre ned til sin egen skyggefulle verden.

lørdag 30. mai 2015

Hvem er redd for den ensomme ulv?

I det følgende er tanken å sette fokus på et kanskje marginalt, skjønt heller ikke ubetydelig antall mennesker som er villige til å ofre mye, svært mye, for å skape seg en beskyttet tilværelse på utsiden av det moderne samfunnet.

Om tidenes politiske slagord skulle samles mellom permer, er det sikkert ikke mange som ville forvente at en ”visdommens bok” skulle bli resultatet. Her skal vi da også bare dvele litt ved et av de senere bidragene til sjangeren, nemlig det gjallende imperativet: ”Alle skal med!”.

onsdag 27. mai 2015

Ord for ekteskap

”Vår bestemmelse er å giftes, ikke å bli lykkelige”.  Slik skrev Camilla Collett for 160 år siden. Dette var også en brytningstid.  Norge hadde fått en grunnlov med demokratiske intensjoner.   Romantikken i kunsten hadde banet vei for alternativ tenking i forhold til forhold mellom kjønnene.  Gradvis industrialisering førte også til betydelige endringer i samfunnsstrukturen.

Litt avhengig av samfunnsklasse hadde ekteskap fram til nå gjerne vært arrangerte.  Som regel var fokus på de rent materielle kår, dette betydde langt mer enn hvem som eventuelt "passet sammen". Gradvis ble nå personlige valg, forelskelse og romantisk lykke holdt frem som idealer.  Imidlertid førte ikke dette til så store endringer i synet på ekteskapsinstitusjonen som sådan.  I hvert fall de følgende hundre år forstod man det som et forpliktende samliv mellom mann og kvinne, ut fra gjensidig nytte og respekt for hverandres roller.

Gjennom tider og kulturer har ekteskapsinngåelse i de fleste tilfeller betydd at en mann og en kvinne har gitt hverandre et bindende løfte om lojalitet. Noen steder har også flergifte vært praktisert.   De fleste steder har imidlertid det seremonielle måttet skje under vitners nærvær. Hensikten med dette har først og fremst vært av en beskyttende karakter; for at det ikke skal være lett for noen av partene å gå tilbake på sitt ord senere. De fleste kan fort komme til å glemme, og i verste fall benekte, hva man faktisk har lovet når de vanskelige tidene eller ”de onde dager” kommer. Og slikt skjer jo for alle før eller senere, skjønt selvfølgelig i varierende grad.

tirsdag 26. mai 2015

Da hinmannen ble ikke-røyker



For en tid siden stod jeg noen minutter og hutret på en iskald jernbaneperrong. Flere andre stod spredd rundt omkring, enkeltvis. En kar gikk fra den ene til den andre, og på gebrokkent norsk stilte han et spørsmål som vil klinge svært så velkjent for alle som husker noen år tilbake: - Har du fyr?

Noen nedverdiget seg til å riste på hodet, andre bare snøste foraktelig og snudde ryggen til.

Hadde dette vært for femten – tjue år siden, hadde et slikt spørsmål sannsynligvis vært nok til å bryte isen. Folk ville stått i små grupper og tatt en røyk sammen. Ja for de fleste røykte, dette var da også et av de siste halmstrå for sosial interakjon i den moderne, travle verden.

mandag 25. mai 2015

En velduftende solskinnshistorie

(Noveller / fortellinger)

Det hender i noen lykkelige øyeblikk at jeg innser hvor privilegerte vi er, vi som har havnet helt utenfor når det gjelder samtidens moter og trender. Etter hvert har jeg også kommet såpass opp i årene at jeg i rent selvforsvar kan gå inn i en rolle som vrøvlende gammelmodig og dermed helt avleggs. Da lykkes en som regel ganske raskt i å bli bedømt som et fullstendig håpløst tilfelle hvor både salgsframsøt og annen argumentasjon anses som fullstendig bortkastet.

En liten personlig seier kom likevel til å kaste solskinn over dagen min for ikke lenge siden; en tildragelse jeg gjerne kan dele med likesinnede.

Noen utfordringer i hverdagen er heldigvis av en ganske hyggelig karakter. Å finne en høvelig presang til sin livskamerat i forbindelse med merkedager, kan for eksempel by på en del hodebry. Av en eller annen grunn har parfyme noen ganger stått for meg som en aktuell mulighet. Det er en personlig gave av et slag jeg gjerne kan la meg fascinere av, ja bokstavelig talt noe jeg liker å snuse meg fram til. I all beskjedenhet tør jeg påstå at jeg besitter visse ferdigheter i å finne dufter som passer til ulike mennesketyper, eller til hvilke situasjoner de kan brukes.

I kjøpesenteret satte jeg derfor raskt kursen mot inngangen til et parfymeri. Bak disken der inne stod en mørkhåret, gyllenbrun og skjevøyet skjønnhet. Hun var neppe mer enn som 20 vintre gammel. Jeg fortalte at jeg var på utkikk etter en lett sommerparfyme, og hun geleidet meg bort til en del av lokalet.

- Her, sa hun, har vi parfymer for menn.

lørdag 23. mai 2015

Om abort og rettigheter


Svært ofte i diskusjoner om abort ser vi følgende argument forfektet; at uansett hva andre tenker og mener, så har kvinner rett til å bestemme over egen kropp. Dette skal forstås slik at kvinner har en overordnet rettighet til å få fostre fjernet, med den begrunnelse at de finnes inne i hennes legeme.

En slik selvbestemmelsesrett kan muligens være en adekvat innfallsvinkel noen ganger når det gjelder å skade seg selv, men stiller det seg på samme måten hvis intensjonen er å skade andre?

onsdag 20. mai 2015

Landkjenning - en fortelling om å komme hjem.

(Noveller / fortellinger)

I avgangshallen på flyplassen så jeg en indianerkvinne som gråt.

Jeg er på vei frem eller tilbake, sittende med en kopp te foran meg og Atlanteren under meg. For sikkert tiende gang begynner jeg på første kapittel i boken jeg har med. Tankene vandrer tilbake til kvinnen. Bildet slipper ikke taket, hvordan hun klaget seg sakte, med underlige rykninger i kroppen. Slik gikk hun rundt og snakket til tilfeldige. Brydde blikk søkte til siden, alle hennes ord var komplett uforståelige. Så møtte øynene hennes mine.

lørdag 16. mai 2015

Ikonet

(Essay)

I øst sier man at ikoner er vinduer til himmelen.

Et slikt kom meg i hende på et loppemarked på 1970 – tallet en gang. Jeg husker bestemt jeg betalte femti øre for det. Oppriktig aner jeg ikke hvorfor jeg kom til å plukke det med meg. På den tiden kalte jeg meg selv ateist, og slike trossymboler var slett ikke innenfor min interessesfære. Dessuten var jeg gjennomgående angstbitersk i forhold til religion generelt, og til folk som kalte seg kristne spesielt.

onsdag 13. mai 2015

Ordet

(Kortprosa)

I opphavet var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud … Joh. 1,1

Reformatorene hadde hatt makten lenge, så lenge at de selv hadde glemt sin herkomst. Gjennom sekler hadde de rådet som prester og dommere, forskere og lærere.

De nevnte seg selv med ulike navn, men fortsatte med sin gjerning. Hvert enkelt individ skulle eie og råde over Ord.

Generasjoner tok denne tro til seg. En dag våknet noen til tvil, men de kunne ikke dele sine tanker. De ville gjenerobre sine liv, men alle våpen var slått fra deres hender. Ord var smadret som til biter av speilglass.

I villrede samlet de seg ved byporten. Der satt en gammel historieforteller. Han hadde samlet fragmenter til en himmel, og eide et univers av tid.

tirsdag 12. mai 2015

Farvel skjønnhet - farvel verden? Betraktninger i en grå velstand



Hvis arkeologer om tusen år eller så skulle komme til å grave i restene fra vår tid, vil det trolig aldri falle dem inn at de skuer tilbake til noen rik epoke i historien.   Det er ikke mye som vil minne om velstand i skrotet vi i vår tid har etterlatt oss.  Det er langt mellom storslagne byggverk, nesten ingen vakre monumenter over menneskenes håp eller drømmer.  Heller ingen nyreiste katedraler eller templer.  Det er stort sett sørgelige rester etter lettvintheter som graves fram, slikt som mest av alt minner om midlertidige nødløsninger.  Enkle skur eller store haller, ofte konstruert slik at funksjonen øyensynlig var å distribuere mat og nødvendigheter til store folkemasser.  Alt ble tydeligvis gjort så rasjonelt og billig som mulig, og vil mest av alt gi assosiasjoner til permanent kamp for overlevelse etter katastrofer.


Likevel vil arkeologene stusse enda mer når de finner ut av proporsjoner og fasong på mange av disse bygningene.  De vil raskt forstå at i denne epoken skjedde et brudd med all sedvane fra tidligere tider.  Idealet fram til nå hadde stort sett vært å etterstrebe harmoni og skjønnhet i varige byggverk.  Slik hadde det vært både i fattige og rike samfunn.  Det vakre ble høyaktet hos de livsnytende gamle grekere, så vel som hos egyptere med sin dødskultus noen årtusener tidligere.  Sannsynligvis vil forskerne etter hvert konkludere med at denne spesielle tidsepoken var preget av en gjennomgående hyllest til hesligheten, sannsynligvis også med dyrking av undergangskrefter og generell destruktivitet.

lørdag 9. mai 2015

Hyllest til en kjær hustru, og ellers til alt og alle som ligner tilstrekkelig

(Essay)

I tider da man opplever at den fysiske verden gjennomgår en radikal visuell depresisering, for øvrig et forhold som bare skyldes slendrian og dilettanteri fra optikerstanden, leder jo slikt likevel til en og annen skjellsettende opplevelse. Om man ikke direkte endrer sine grunnholdninger, ligger det i sakens natur at enkelte anskuelser må bli noe mer avslappede og romslige enn tidligere idealer tilsa.

Det tidløst holdbare munnhellet om at man ikke skal tro alt man hører, kan man ut fra mer eller mindre sjelsopprivende erfaringer komplettere med at man slettes ikke bør tro alt man ser, heller. Nettopp derfor har en helt ny standard for generell verifikasjon etter hvert utkrystallisert seg, og denne kan i korthet uttrykkes med ordene ”ligner tilstrekkelig”.
 
Ja nettopp! Det eksisterer en noe flytende grense for når man kan gå ut fra at synsinntrykk stemmer med de faktiske forhold. Altså at noe ligner tilstrekkelig. For eksempel, om man skal spise ute; med menyen i hånden øyner man enkelte ord som ligner tilstrekkelig på noe man har lyst på. Eller man står på en holdeplass, og bestemmer seg for at stedsnavnet som står på bussen ligner tilstrekkelig på ens ønskede destinasjon. Man høyreklikker på de røde bølgelinjene fra et retteprogram i en tekst, og i fanen dukker det opp ord som ligner tilstrekkelig på det man hadde i tankene.

 

Slik får man utvidet sine gastronomiske erfaringer, slik lærer man nye steder å kjenne, og slik skriver man nyskapende litteratur.

fredag 8. mai 2015

De frie bilder

Jeg som Er og skapte alt.
En verden fylte jeg med ånd
og viljen min ble jordens salt.
Jeg viet oss med paktens bånd,
for tusen øyne så min hånd
da skyggen min på Jorden falt.

I bildet mitt, og tatt av jord
- en tanke under stjernehvelv -
du fikk en verden, på mitt ord.
Til deg fløt livet som en elv,
men du lot gnisten fra meg selv
bli kald - som lyset i fra nord.


Slik alle som har elsket ser,
blir bilder skapt av lengslers mål.
Men også tegnes det som skjer
når tanker nører kalde bål.
Da drikk din falske gledesskål,
for bildet lever, mer og mer.

Ditt sanne lys kom først fra meg
og speilet min fortrolighet.
I bildet mitt jeg skapte deg,
men det skal stå for evighet;
du dømtes ei til kjærlighet.
Så du er fri. Men ikke jeg.