Nathanael Bar Tolmai

(I ærbødighet for apostelen Bartolomeus, og ellers alle som velger et liv i taushet som uttrykk og kommunikasjon.)

Blant tolv enkle menn var en stillfaren sjel,
på vandring i Østen et sted.
De andres beretning ble verden til del,
han nevnes fordi han gikk med.
Om dager og sekler, så er det fortalt
minst en måtte leve som vitne til alt
før verden ble fullendt i fred.

Hvem kunne ta byrden og bære det åk
i alle de år måtte bie?
Å tåle all klage, all krangel og bråk,
det måtte bli den som kan tie.
I taushet å tjene en høyere mening
i striden mot griskhet og hat i forening,
da er bare tankene frie.

Vi går her på Jorden med gjerninger små,
tror godt om oss selv, for det meste.
Skjønt noen gir mest der hvor lyset står på,
og mange vil følge de fleste.
Når verden vil snu seg mot nyeste strid,
tilbake står en som fra hjertet tar tid
til stille å hjelpe sin neste.

Du vandrer så varsomt på blodstenket jord
og ingen vet helt hva du tenker.
Du gjør det du kan, uten fakter og ord,
der andre forbanner og krenker.
Og om du er trett av å måtte gi tål,
du minnes kan hende, du tjener det mål
at noen blir fri sine lenker.

All ære til deg, for den børen du tar,
i ferd som gjør verden forbauset.
De mange som roper om troen de har
får skue den rettvises raushet.
Vi hører deg aldri si dom over noen,
i sporet ditt gror den velsignede roen;
du tapre! - ha takk for din taushet!