Velkommen til å kikke rundt i Skaldskapet! Nettstedet her er ment å bli lagringsplass og referanseplattform for tekster innen ulike sjangere. Det vil bli presentert både alvor og skjemt, alt fra bønn til bannskap, noe lavmælt og fredsommelig, men også et og annet tennerskjærende og kanskje provoserende. Mye av det er representativt for tanker jeg har ennå i dag, annet kan være idéer jeg har vendt meg noe bort fra. Slik håper jeg å få til en vidtfavnende samling av skriveriene mine, der både lys og skygge hører med.

Dette er en samleside for saker og aktualiteter.  Det er også mulig å gå direkte til presentasjonen av hvert enkelt tekst.  Da følger man linkene under her, og den aktuelle siden vil bli åpnet i nytt vindu.

Seksualitet og tidsåndHvem er redd for den ensomme ulv?Om lavkarbo, sunnhetsguden og empatiens dårlige kårRedd menneskeliv, skru av TV!Da hinmannen ble ikke-røyker - Om abort og rettigheterOrd for ekteskap - Et par tanker om nasjonalisme og verdensåndMeninger og magi, komikk og panikk - Farvel skjønnhet - farvel verden? -  Tanker om rasisme - De grå kvinnene i Sverige eller kampen om gleden


Seksualitet og tidsånd

Med fare for bli oppfattet som utidig, og i tillegg en som ikke unner andre å glede seg over blod og … nei unnskyld, brød og sirkus; likevel lar jeg det stå til med følgende betraktninger. Utgangspunktet er at jeg undrer meg stort over den generelt voldsomme interessen for andre menneskers seksualitet, for deres preferanser og generelt for detaljer fra deres intime liv. 

Her kan en først og fremst se på medias overdrevne fokus på kjønn. Tabloidene har også solid erfaring med at ulike overgrep er stoff som fenger og selger godt. Nå mener jeg ikke annen enn at slike overtredelser naturligvis skal påtales, dømmes og fordømmes, når de skjer. Ja, men at så mange mennesker føler de har rett til å få servert alle detaljer i slike prosesser! - for slik å kunne grassere i pikanterier omkring andre menneskers ulykke? Hvorfor er det nettopp på dette feltet så kolossalt fokus på menneskers feiltrinn og forbrytelser, og hva forklarer den tilsynelatende uslukkelige tørsten etter så vel slibrige detaljer som å få mulige overtredere plassert lett synlig i offentlighetens gapestokk? Disse spørsmålene er kanskje ikke så banale, og svarene ikke så selvinnlysende som ens første innskytelser sier.


Jeg tror følgende kanskje kan være av en viss signifikans i forhold til disse problemstillingene. I England, i kjølevannet etter den såkalte Saville saken, hvor denne svært kjente figuren gjennom årtier begikk alvorlige overgrep mot hundrevis av barn og unge, ser vi i dag mange andre menn som blir trukket for retten. Noen av dem er anmeldt for voldtekter de skal ha begått helt tilbake på 60 – og 70 tallet. I enkelte tilfeller har de mistenkte altså rukket å bli mer enn åtti år gamle. Vi ser også tilfeller med etterforskning mot mennesker som lenge har vært døde. Noen er tiltalt for overgrep mot barn og unge, men ikke alle. Det kan også være mot kvinner eller menn på deres egen alder.

Jeg aner naturligvis ingenting om hvor skyldige eller uskyldige disse menneskene kan være. Imidlertid tror jeg at noen av dem er svært så oppriktige når de hevder at ikke de begriper hva deres overtredelser kan ha bestått i. De husker riktignok at de gikk til sengs med hundrevis av partnere, slik som skikken var i de tøylesløse seksti - og syttiårene. Som en av dem uttrykte det; han anså det som fullstendig utenkelig at han noen gang skulle hatt behov for å overtale noen, enn si å tvinge seg til sex. Alltid var noen tilgjengelig, det var ”peace and love, man”, både kvinner og menn var avslappede og coole i forhold til kjønn. Og frie, i hvert fall het det seg slik.

Alle som levde den gang, husker sikkert hvordan de fleste gamle normer ble oppløst. Dette skjedde under applaus fra de fleste. Idealet kaltes seksuell frigjøring. Folk skulle hygge seg med hverandre hvor og når det falt dem inn, innendørs så vel som utendørs. De som var betenkte over dette og ikke hadde lyst til å være med, de ble gjerne stemplet av sin samtid som ”ufrigjorte”, eller som sykelig hemmet.

For egen del tror jeg slett ikke holdningene den gang brakte menneskeheten noe særlig framover angående frihet i det hele tatt. Nettopp derfor synes jeg også det er verdt å reflektere litt over nettopp dette; en generasjon som går inn på å dømme og straffe sine foreldre og besteforeldre for deres frivoliteter for femti år siden eller mer. I parentes bemerket, det er da også et underlig scenario med disse mimrende oldingene som etter høyst varierende evne prøver å gjenkaller minner om sine eskapader i ungdommen.

Min påstand er likevel at mye av det vi ser i dag, er moralisme uten moral. Likevel tror jeg det er blandet inn et snev av sorg over noen ganske annerledes idealer som visstnok eksisterte en gang, men som nå synes døde og begravde for lengst.

Slik kan det godt hende at mange innerst inne føler at noe er ravende galt også med samtidens normer for seksualitet. Kroppsidealer, prestasjonsfokus, kontroll og teknikk later til å ha blitt substitutter for lidenskap. Videre sies kjønn å være tillært adferd, og ikke medfødte egenskaper.  Mennesker synes livredde for nærhet og bånd.  I stedet har det utviklet seg en klinisk steril og knusktørr tilnærming til noe som også kalles seksuelle "rettigheter". 


Da er det kanskje ikke så underlig likevel, det som kom fram i en undersøkelse for noen år siden. Et flertall av de spurte, også de som levde i stabile parforhold, foretrakk pornografi og selvhjelp framfor intim omgang med en partner. Det var stort sett forventninger til prestasjon som virket hemmende.

Usikkerheten må nødvendigvis bli stor, når det ikke finnes annet enn en flagrende og alltid ubestemt tidsånd som rettesnor. Kanskje er dette noe av forklaringen på den nærmest abnorme interessen for andre menneskers intimiteter, for dyneløfting, nysgjerrigheten på hva andre gjør med hverandre - eller mot hverandre - i det skjulte.

Tabuer er kanskje nødvendige, men av og til kan det også se ut som det trenges noen til å bryte dem.

Proporsjonalt med indignasjonen på vegne av ofrene, flammer også hatet til stadig nye høyder mot de som utpekes som pariaer. Kanskje kjenner mange at det er deres egne grenser som blir truet, kanskje blir de minnet om forventninger, press eller utilbørligheter de selv har vært utsatt for. Høyt roper nok også de som ser hos andre noe som de forsøker å undertrykke hos seg selv. 


Uansett, i bunnen av alt dette ligger kanskje enkeltmenneskers nagende lengsel etter noe annet og bedre. Også slik er vi ensomme skapninger. Noen har sagt det er synd på oss.
 
Hvem er redd for den ensomme ulv?

I forskjellige kanaler debatteres til tider problemet med asylsøkere eller flyktninger som lever ”papirløst” i Norge. Det ytres også mye god vilje ovenfor slike som må leve i dekning eller har status som ”ureturnerbare”. Her skal jeg imidlertid sette fokus på en marginal gruppe der problemstillingen i hvert fall på ett plan er stikk motsatt.  Dette gjelder noen ulykkelige individer som neppe vil bli møtt med en tilsvarende grad av sympati. Det finnes nemlig noen som er villige til å ofre mye, svært mye, for å skape seg en tilværelse på utsiden av vårt moderne samfunn.

Om tidenes politiske slagord skulle samles mellom permer, er det sikkert bare et fåtall av potensielle lesere som ville forventet at en ”visdommens bok” skulle bli resultatet. Her skal vi da også bare dvele litt ved et av de senere bidragene i sjangeren, nemlig det gjallende imperativet: ”Alle skal med!”. 

Faktisk er det ganske mange som kjenner angsten kvesse klørne når de hører ord som dette, selv om de vet at det kun dreier seg om tomt snakk og ingenting annet. Sterkest reagerer sikkert de som det følgende skal dreier seg om; enkeltindivider som aktivt søker ensomheten, slike som aldri finner seg til rette i noe fellesskap.  

Det må presiseres at dette verken gjelder frustrerte og ideologisk skakkjørte individer med terrorplaner eller kriminelle på flukt fra loven. Derimot er det en type sosiale flyktninger som aldri vil utgjøre noen trussel for andre, verken mot liv, helse eller eiendom. De ønsker bare å finne nisjer i tilværelsen der de kan overleve, egenkonstruerte asyl der det er mulig å vinne en skjør fred. I bytte mot en slik frihet er de også villige til å gi avkall på den tryggheten som tidens velferdsgoder representerer. 

Sett over tid er det likevel ikke så få mennesker som uten synlig forvarsel rett og slett bare forlater sitt arbeid, sine hjem, familier eller venner, for så å starte en tilværelse på nytt i det skjulte. For en del år siden pleide jeg å la meg fascinere av et bestemt radioprogram fra BBC, det var en serie som ble produsert i samarbeid med Frelsesarmeen. Det hele gikk ut på å spore opp mennesker som var forsvunnet, og overbringe beskjeder fra nærstående hvis de ble funnet i live. I noen tilfeller ble det også formidlet beskjeder tilbake. 

I de sistnevnte tilfeller var ordlyden som regel omtrent den samme: ”Jeg har det godt nå, jeg vil bare ha fred.”

Frelsesarmeen har alltid vært fintfølende og utvist godt skjønn i slike saker. Om de finner fram til noen som er meldt forsvunnet, formidler de ikke informasjon om vedkommende videre, hvis ikke vedkommende selv uttrykkelig ytrer ønske om det. 

Dessverre later det ikke til at maktmennesker klarer å møte problematikken med samme grunnleggende menneskeforståelse. Kanskje er politisk programmerte individer i liten grad evner å leve med vissheten om at noen faktisk lever og dør utenfor det offentliges kontroll. 

I disse tider da det har blitt allment kjent i hvilken grad overvåkning av enkeltmennesker finner sted, er det verdt å minne om at i Norge har myndighetenes lenge hatt ganske omfattende oversikt over folks gjøren og laden. For eksempel ble personnumre tidlig tatt i bruk her, med alle de muligheter det gir for innsikt over de enkeltes livsløp. Dette er ennå ikke innført i alle vestlige land, så i dag bør det derfor være betimelig å stille spørsmålet om hvilke fordeler det egentlig har ført til. Har det blitt mindre kriminalitet? Flere oppklarte forbrytelser? Mindre byråkrati? Behov for færre offentlig ansatte? Om en skal gi relevans til nevnte kriterier, kan en fort komme i tvil om det finnes tungtveiende grunner til å opprettholde et slik system i det hele tatt.

Uansett er det klart at denne ordningen gjør det vanskelig å leve i skjul, selv om det fremdeles ikke er helt umulig. Den omfattende digitaliseringen de siste årtier, ikke minst når det gjelder penger, banktjenester og handel, har likevel ført til at de fleste ensomhetssøkere har funnet bedre muligheter andre steder i verden. 

Det vil alltid være en viss andel mennesker som ikke kan innordne seg vedtatte normer eller leve opp til krav som blir stilt. Før i tiden fantes det imidlertid flere slags sikkerhetsventiler disse menneskene kunne benytte seg av. Noen kunne dra til sjøs, eller verve seg som soldater. Andre kunne få tilfredsstilt sine behov for ensomhet ved å leve av jakt og fangst på øde steder. Noen dro ”på loffen”, med vandringsstav og tiggerskål. En løsning som var mulig i Norge inntil ganske nylig, var å bosette seg i fraflyttede hus eller småbruk som ligger langt fra allfarvei.

I og med at det snevres inn på mulige alternativer, vil dessverre flere velge en annen og langt tristere løsningsvariant. Jo vanskeligere det i praksis blir å etablere en tilværelse ved siden av storsamfunnet, blir det noen som ikke øyner andre muligheten enn rett og slett å gjøre ende på seg selv.

En annen tidløs menneskelig reaksjon bør en absolutt huske i dagens situasjon med frykt og mistenkeliggjøring. Selv de aller fredeligste individer kan reagere voldelig hvis de blir trengt opp i et hjørne. I så måte kan en tenke på de som kanskje får oppleve at deres møysommelig etablerte tilfluktssteder blir truet. Det er ikke så vanskelig å forstå at noen kan gå til ytterligheter, hvis de er redde for å bli tvunget tilbake til en tilværelse som de har ofret absolutt alt for å komme vekk fra.

En kan vanskelig tro at tenkende mennesker i maktposisjoner IKKE er oppmerksomme på denne problemstillingen. Men hvis en går ut fra at de vet hvilken frykt de er i stand til å skape, for eksempel ved slagord som nevnt innledningsvis, leder dette tankene til et annet betenkelig forhold. Det vil si at de vurderer eventuelle fortvilte reaksjoner fra skremte mennesker som en pris som er verdt å betale. Men for hva?

Det er kanskje på denne måten at stemmer kan sankes i tider da mennesker er spesielt redde for hverandre. Og i etterkant av hvert tilfelle med angstbiterske handlinger fra noen ulykkelig som er skremt ut fra sitt tilfluktssted, vil politikere høste fornyet støtte med argumentasjonen om det de kaller ”et inkluderende samfunn”. Slik kan de bli sittende i makelig ignoranse om hva historien viser om nettopp dette. 

Proporsjonalt med hvor mange som marsjerer taktfast i samme retning, øker også antallet individer som blir liggende nedtrampet i veikanten. Alltid.


Om slanking, lavkarbo, sunnhetsguden og empatiens dårlige kår

  I følgende betrakting velger jeg å nærme meg temaet ved hjelp av et minne som ligger noen få år tilbake. Jeg hadde nylig kommet tilbake til Norge etter noe tids fravær. Som vanlig hadde jeg lagt noen strategier for best mulig å bevare sjelefreden på den hjemlige arena.  Hovedsaklig gikk disse i retning av blide stunder i skog og mark, borte fra alskens mas og spetakkel.  Javel, men uansett må en likevel av sted for å handle inn matvarer og andre nødvendigheter. Slik unngår en heller ikke å få en viss føling med tidsånden i den forgreningen av sivilisasjonen man befinner seg.

Som litt bakgrunnsinformasjon kan jeg nevne at min livskamerat vanligvis foretrekker meierismør på brødet, og selv hadde jeg tenkt å feire tilbakekomsten med en pakke bacon. Nå viste det seg at begge deler var utsolgt i det første supermarkedet jeg var innom.

Vel, slikt hender jo av og til. Det var først da det samme viste seg å være tilfelle i butikk nummer to og tre, at den velkjente fornemmelsen meldte seg om at her var det noe på gang som jeg sannsynligvis helst ikke ville vite noe om.

Jeg fant heller ikke det jeg ønsket meg i butikk nummer fire, men til gjengjeld kom forklaringen. Den lød som følger: Lavkarbo! Alle slike varer ble utsolgt nesten med en gang de ble lagt inn i hyllene, og det ble ikke produsert nok for å dekke etterspørselen.

Visst så! Samtidens slagbor dundret nok en gang mot bevisstheten. Hadde det enda dreid seg om at folk skulle få dekket sine behov for mat, men nei … jeg forstod jo at her snakket vi om det motsatte. Slanking. En ny topp på feberkurven til det særegne hysteriet som har ridd vår kultur i store deler av et århundre.

Samtidig husket jeg godt de fordømmende blikk og indiskrete kommentarer ovenfor oss fritenkere som inntil for kort tid siden hadde dristet oss til å legge nettopp slike matvarer i handlekurven. Da var visselig fet mat og kolesterol strengt forbudne frukter, noe i nærheten av den materialiserte ondskap å regne. Overtredere ble satt i klasse med røykere, narkomane eller andre som skrev seg ut av det gode selskap.

Varierende postulater og imperativer omkring disse forhold blir jo stadig formidlet av tidens presteskap, det vil si kosthold - og sunnhetseksperter i media.  Vanligvis er dogmene deres basert på de siste hugskott fra ”senere forskning”, slikt vrøvl som heretter som oftest har sørgelig lite med vitenskap å gjøre. Disse vet også å fortelle at syndere mot deres skinnmagre sunnhetsgud er en stor belastning på helsebudsjettet, og de er dermed å betrakte som asosiale utskudd og forbrytere på Jorden. 

Av samme grunn har vi også i lang tid blitt presentert for matvarer med kraftig redusert næringsinnhold og minimalt med smak.  Som eksempel husker jeg at jeg var nær ved å gråte da jeg fikk vite hvorfor de bare solgte grønne bananer på flyplasser, i kiosker og andre steder hvor øyeblikkelig fortæring er det mest naturlige. Denne nydelig velsmakende Guds gave blir nemlig spist slik for tiden, som en trevlete kart, for da klarer ikke kroppen å fordøye den. Ja riktig! Grønne bananer er slankemat.

Hva i himmelens navn kan den underliggende motivasjonen være for dette langvarige fokus på kroppsvekt? Jeg har levd lenge nok til å ha fått med meg flere versjoner. Tidligere var det mest kvinner som sultet seg i perioder, gråtkvalte eller aggressive forklarte de at det var mennene som ønsket at kvinner skulle være radmagre. Dette utsagnet var for øvrig direkte usant. De aller fleste menn har alltid, ja gjennom årtusener, vært mest tiltrukket av runde og myke former hos kvinner. Faktisk så lenge vi kjenner vår historie.  Den eldgamle, vakre statuetten "Venus av Willendorf" forteller sitt om dette.  Imidlertid begynte mange menn etter hvert i sitt stille sinn å følte seg unormale, i og med at de slett ikke kunne kjenne igjen sine påståtte preferanser og kollektive skyld for kvinnenes selvpinsler.

Nærmere sannheten er det trolig at kvinner av noen underlig grunn ønsket å se ut som menn, enten det nå skyldtes forakt for sin egen kvinnelighet eller helt andre faktorer. Det slanke idealet kom for fullt rett etter siste krig, i England, da kvinnene i stor grad hadde gått ut i arbeidslivet som produksjonsarbeidere i fabrikkene.

Tidlig på 60 – tallet kom også ”Twiggy – moten”. Den sykelig avmagrede jentungen viste med all ønskelig tydelighet at dette idealet var ufriskt i sitt vesen.

Etter hvert ble det likevel sunnhet som ble holdt fram som motivasjon for avmagring, og i stadig større omfang har også menn blitt fanget inn i galskapen. Å være overvektig har etter hvert også ført til sosial ostrakisme, i tillegg til generell diskriminering.

I denne sammenhengen snakkes det for øvrig fremdeles om seksualitet og kroppsideal. Ja akkurat – det snakkes, men så mye annet skjer da heller ikke. Det har kommet for en dag, at enten folk lever i parforhold eller ikke, foretrekker svært mange verbalerotikk, pornografi eller selvhjelp framfor nære relasjoner med andre.  Slikt forbinder folk heretter med plikt, krav og prestasjoner.

Lidenskap synes derimot å ha blitt ren tabu. Unge mennesker læres opp til en klinisk og steril forståelse av kjønnslig omgang, dessuten fra et så tidlig stadium at mange sannsyligvis går lei allerede før de når puberteten.

Kanskje har dette forholdet sitt å si for slanking mer og mer synes å dreie seg om en slags selvforakt. I noen tilfeller kanskje endog et hat mot sin egen kropp. Å frivillig sulte seg selv kan muligens også være fragmenter av pervertert religiøsitet; en tilfredsstillelse av et grunnleggende offer – og soningsbehov.

En annen vinkling kan i tilfelle være tidens velstand. På ene siden blir slanking en slags avlat grunnet i dårlig samvittighet, men også idealene blir det motsatte av hva som er enklest å oppnå.  Å være tykk har i andre tider vært et tegn på rikdom, vellykkethet og høy status.  Ganske sikkert vil vi se det samme igjen, om den generelle levestandarden blir dårligere.

Når det gjelder mulige samfunnsmessige virkninger av et slike underlige forhold til ernæring, kan det nevnes et lite kjent forskningsprosjekt som ble foretatt i Tyskland for en del år siden. Det gjaldt nettopp virkning av fettmangel. Til disse forsøkene ble det brukt rotter. Dette er sosiale dyr, og mangt i deres adferd har en viss likhet med hva mennesker foretar seg.

Her viste det seg her en gjennomgående tendens, allerede fra et tidlig stadium. Rottene sluttet å hjelpe hverandre med forskjellige oppgaver. Etter hvert viste de mindre omsorg for hverandre. Det lot rett og slett til at fettmangel svekket rottenes evne til empati.

Dette burde i grunnen ikke være så overraskende, om man kikker litt på tidligere tiders forståelse. "Lean and mean" har vært et kjent munnhell i mange engelsktalende land. Fyldige mennesker ble derimot sagt å være joviale og glade til sinns. Om dette sistnevnte har endret seg noe, kan trolig sjikanen og de sosiale utstøtelsesmekanismer i senere tid være en forklaring. Mange steder i verden har "å få fett på nervene" gjennom tidene vært et kjent råd mot flere ulike mentale lidelser.

I det hele tatt ville nok også flere mennesker tidligere ha akseptert det innlysende som ligger i at helse vil si å ha det godt! Og at det er sunt å trives i verden. Denne forståelsen vil man forhåpentligvis også finne tilbake til noen gang i framtiden. Da vil en kanskje også gjenoppdage at glede og harmoni kan spre seg like raskt blant mennesker som de destruktive motsatsene vi for tiden er så tungt belemret med.


Redd menneskeliv, skru av TV!

Tid for de bastante uttalelser?

Krig er en mental lidelse, og den er smittsom!

Sviket

Hvor har den kommet fra, denne vrangforestillingen om at alle har en slags moralsk plikt til å ”følge med” i media? Om vi slutter å tro det, gjør vi både oss selv og andre en stor tjeneste. Det er nemlig ikke bare oss selv vi skader, hver gang vi betrakter medmenneskers lidelse som vi ikke har mulighet til å gjøre noe med. Når vi lar oss fange inn av medias univers, så skapes også rom for nåværende og framtidige konflikter. Hver og en av oss bidrar som med areal til en slagmark.

Videre har det blitt skapt en oppfatning om at medias tilstedeværelse i konfliktområder har en preventiv virkning. Har vi ikke også høstet ganske andre erfaringer omkring dette etter hvert, lærdom som tilsier at denne forståelsen for alvor burde bli utfordret?

Bomber og døde mennesker har blitt effekter på medias teaterscene. I vår tid er det der kriger utkjempes, vinnes eller tapes.  Regelen har blitt at krigførende bruker og manipulerer media aktivt i kampen om verdensopinionen.

Menneskenaturen forblir den samme. Vi er verken bedre eller verre enn generasjonene før oss. Imidlertid må vi våge å innse at vi aldri kan forvente noen rettferdighet i hvordan det destruktive sprer seg i verden. Også våre tanker og frustrasjoner har konsekvenser utenfor oss selv, i langt større grad enn vi tenker over.

Det er blitt sagt at årsaken til at menneskeheten ennå ikke har gått til grunne, at vi tross alt ikke har utryddet oss selv, er at i kritiske og opphetede situasjoner har det vært noen enkeltindivider som har klart å snu seg vekk fra konfliktene. Noen har hatt evnen til å rette all sin oppmerksomhet mot noe helt annet.

For vår egen del, så vel som for andres; denne muligheten skal vi ikke glemme! 
   
Løgnen

Mange hindre står i veien for hva vi kan oppnå på Jorden. Noen av barrierene klarer vi å reise helt av oss selv. I tillegg kommer pådyttede forestillinger om verdens beskaffenhet. 

To millioner halve sannheter i media blir ikke til en million med hele. Nei. Det blir til en eneste, gigantisk, besnærende og ond løgn! Hver time i døgnet blir vår oppmerksomhet dirigert snart i en retning, så i en annen. Krig, vold, sladder og dyneløfting, alle tenkelige nederdrektigheter og pikanterier, og så over til sporten. Summen blir ikke annet enn en sløvende støy, det meste er da også umiskjennelig presentert som underholdning. Slik har vi latt oss besnære og forføre, og deretter paralysere. Motstandsløst har vi også blitt lullet inn i vrangforestillingen om at det er riktig, ja også prisverdig å ”følge med”.

Som fra et oppkomme med etsende væske har vår medmenneskelighet blitt stadig mer uthulet av denne kontinuerlige strømmen. Moderne media kan lignes med et mangehodet troll som spyr ut flommer av dødbringende gift til alle kanter.

Om man skulle nevne en eneste handling som virkelig kunne forbedre verden, måtte det bli å narre dette trollet ut i sollyset slik at det sprekker. Vi må velge en definitiv av-knapp.

Gleden

Et slikt valg blir ikke bare starten større livsglede og tilfredshet for sin egen del. I tillegg får man langt større mot og overskudd til gjøre noe for andre. Det er fordi man ikke lenger blir sjelelig lammet av elendigheten som man er fullstendig avskåret fra å gjøre noe med.

Visselig finnes det medmennesker som trenger ens hjelp. Ser man rundt seg, finner man også noen nettopp der man befinner seg. Alltid. Mer enn nok til å fylle hele ens liv, om en vil gå inn på dette med å gjøre noe for andre.

Møter man andre som oppriktig ønsker en bedre verden, kan man gjerne hviske dem denne hemmeligheten i øret. At det faktisk finnes en konkret og konstruktivt handling en kan utføre, for andre og for seg selv.

Å stenge av for media!

Ingen kan forandre verden til det bedre hvis man går inn i konflikter med sin frykt, med sin frustrasjon eller med sitt sinne. Heller ikke med troen på sin egen fortreffelighet.


Faktisk forandres ikke verden til det bedre med ord i det hele tatt. Til det trenges handlinger, og de må være fundert i glede og håp.

Da hinmannen ble ikke-røyker


For en tid siden stod jeg noen minutter og hutret på en iskald jernbaneperrong. En del andre folk stod spredd rundt omkring, enkeltvis. En kar gikk fra den ene til den andre, og på gebrokkent norsk stilte han et spørsmål som vil klinge svært så velkjent for alle som husker noen år tilbake: - Har du fyr?

Noen nedverdiget seg til å riste på hodet, andre bare snøste foraktelig og snudde ryggen til.

Hadde dette vært for femten – tjue år siden, hadde et slikt spørsmål sannsynligvis vært nok til å bryte isen. Folk ville stått i små grupper og tatt en røyk sammen. Ja for de fleste røykte, dette var da også et av de siste halmstrå for sosial interakjon i den moderne, travle verden.


Nettopp sigarettene var det som satte sitt preg på forrige århundre. Enkelte hadde riktignok tatt opp vanen med tobakksbruk tidligere, særlig mannfolk. I røykingens spede begynnelse i Vesten var det pipe og sigarer som ble brukt. Slikt krevde tid og stille kontemplasjon, og var dermed også forenelig med glede og harmoni. I og med at det ikke kunne skje så ofte, ble skadevirkningene på kroppen sikkert også mindre. Sigaretten var derimot mer flyktig, og man kunne lettere røyke mens man utførte sine daglige oppgaver. Dette var på samme tid som kravene til effektivitet, høyt tempo og generell ”fleksibilitet” for alvor ble merkbare. Røykingen gjorde sitt til at folk likevel kunne leve med dette nye presset de ble utsatt for. Med sigarettene kunne de ta med seg sin menneskelighet, om enn ganske oppstykket, inn i den travle hverdagen.

Nå er det ikke noe poeng i å benekte at tobakk er skadelig for den fysiske helsen, det er ugjendrivelig bevist. På den annen side er det mange indisier på at røyking kan ha en positiv virkning for det mentale sunnhetsnivået.  Kanskje også for generell kreativitet? Vi kan minnes at en gullalder innen kunst falt sammen med røykingens æra. Forfattere, malere og musikere; det er ikke lett å forestille seg noen av "de store" uten å se de i skyer av tobakksrøyk.  Senere har en ny og "sunn" generasjon av kunstnere kommet til, men mange vil nok i sitt stille sinn tenke at det  generelle nivået på det de formidler har sunket betraktelig.

Uansett var røyking et sterkt incitament for avslappet sosial omgang mennesker imellom. Her er det vel verdt å huske hvordan tobakksplanten først kom i bruk, i ritualene omkring fredspipen hos indianerne, De kjente tydeligvis til at nikotinen hadde harmoniserende egenskaper. Her skal vi for øvrig hente fram noen tanker fra den kinesiske filosofen Lin Yutang, gjenfortalt av Kjell Arild Pollestad:


"Det eneste som skjer når en røker blir sint, er at han tenner en pipe eller sigarett og ser dyster ut. Men det varer aldri lenge. Følelsene har allerede fått utløp i sigaretten, og selv om han gjerne vil fortsette å se sint ut, får han det sjelden til. Tobakkens milde duft virker beroligende, og etter hvert som han blåser ut den ene røykskyen etter den andre, er det som om hele hissigheten følger med opp i luften."

Nils Kjær var inne på noe av det samme: "Det er utvilsomt sigarettens misjon i sjelelivet å stagge bekymringene og gjøre nuet innholdsrikt og verdifullt.”

"Ekle, små moralister", sa Odd Børretzen om unger som rynket på nesen og klaget da de gikk gjennom røykevogna på toget.Nå har disse ungene blitt voksne, og flere av de har kommet i maktposisjoner. 


Jeg husker jeg leste en bok om hvordan å slutte å røyke, det var en gang på åttitallet. Noe av metoden gikk ut på at man fra første dag skulle definere seg som ikke-røyker. Det ble videre innprentet at man på alle måter skulle distansere seg fra røykere, ikke bare fysisk, men mentalt. For eksempel, med en gang man kom gjennom døren på en restaurant, skulle man spørre etter rom for ikke- røykere.  Så skulle man lage bråk hvis det ikke fantes noe slikt. Hele tiden skulle man prøve å finne måter å plage eller trakassere røykere, når og hvor man kom over dem. Dette skulle nemlig hjelpe til med mentalt å befeste rollen som ikke-røyker, slik at man ikke ”sprakk”.


Allerede den gang tenkte jeg, at her er noe som bærer forferdelig galt av sted. Og i retrosepekt, stormløpet fra myndigheter og deres våpendragere mot røyking og røykere, har vært bortimot unikt i sitt vesen. Propagandaen har gått langt ut over hva som kan forklares med omsorg for røykernes helse. Ingen virkemidler har vært for sterke, ingen hets for usmakelig. Noe lignende har aldri brukt mot andre laster. Ikke mot alkohol eller narkotika, der har det som regel vært et element av medmenneskelighet og forståelse for de som er avhengige.

Kanskje gjenspeiler denne saken en helt annen prosess i samfunnets og menneskehetens utvikling, noe som ikke har med røyking å gjøre i det hele tatt?  Vi skal ikke se bort fra at det har vært en arena for en annen av tidens konflikter; bevegelsene i retning av større individualisering, og dermed mot samhold mennesker imellom.

Da jeg for egen del som ofte finner det vanskelig å tro på konspirasjoner, ser jeg det heller fra en annen vinkel som i hvert fall for meg gjør det store bildet litt mer begripelig.  Da bruker jeg et destruktivitetens forklaringsbilde fra tidligere tider; og ser for meg en bestemt gestalt med horn og hale, en som var kjent for å hviske blide og innsmigrende ord til alle som ville låne et øre til ham, for slik å skape splid mellom mennesker. Da kan jo røykingens forskjellige epoker godt sees som utspekulerte og glimrende trekk i innsatsen for å ødelegge fellesskapet; først å få folk til å røyke, og så få dem til å slutte med det igjen - og selvfølgelig alltid ved hjelp av de argumenter som klinger best i tiden. Stimulansen ble smilende tilbudt folk for at de skulle kunne holde ut med industrialiseringen og stemplingsklokkenes tyranni, slike travelhetens fenomen som i seg selv også førte mennesker fra hverandre. Og så, etter en passende tid når de fleste var fanget i de nye sosiale mønstrene, måtte de bort fra vanen igjen. Fremdeles var det hver enkelts beste som ble holdt frem som argumenter, men nå ble også pisken tatt i bruk. Alle røykere har sine historier å fortelle om dette, om hatefull sjikane, diskriminering og sosial utestengelse.

Resultatet har blitt at menneskene nå er enda mer overlatt til seg selv. Fremdeles er de fanget av storsamfunnets krav, men det er slutt på de små, trivelige pausene, slutt på småpraten og den særegne roen som nikotinen tross alt ga. Individene har blitt ledet enda lenger bort fra hverandre, og bort fra seg selv.

Før i tiden var det gjengs kunnskap at dum var han i hvert fall ikke, han med horn og hale. Samtidig visste de fleste at han heldigvis ikke kunne få mer makt over mennesker enn de selv var villige til å gi fra seg. Nettopp den forståelsen hadde jo heller ikke vært så dum å ta med seg inn i den moderne verden.



I dag ser jeg at enkelte prøver å gjenskape et bilde av ham som en naiv og litt latterlig framtoning. Det er kanskje ikke så vanskelig å se hvem som til syvende og sist drar fordel av at folk får en slik forståelse av destruktivitetens vesen.

 
Om abort og rettigheter


Svært ofte i diskusjoner om abort ser vi følgende argument forfektet; at uansett hva andre tenker og mener, så har kvinner rett til å bestemme over egen kropp. Dette skal forstås slik at kvinner har en overordnet rettighet til å få fostre fjernet, med den begrunnelse at de finnes inne i hennes legeme. 

En slik selvbestemmelsesrett kan muligens være en adekvat innfallsvinkel noen ganger når det gjelder å skade seg selv, men stiller det seg på samme måten hvis intensjonen er å skade andre?

Før vi går videre med den problemstillingen, må det være betimelig å stille spørsmål om hvordan rettigheter generelt sett oppstår i det hele tatt. 

På den ene siden kan en rettighet være noe enkeltindivider eller grupper rett og slett har grepet fatt i, eller annektert for seg selv. Slike rettigheter sees gjerne som en naturlig følge av hva man er i stand til, på det kognitive eller det tekniske plan. Det later for eksempel til å eksistere et uuttalt imperativ i forbindelse med det vi kaller framskritt. Det sier at hvis man kan klare noe, så må man også gjøre det. Dette impliserer altså en slags rettighet.

Mange er villige til å akseptere at flertallet i en befolkning til en gitt tid er i stand til å avgjøre spørsmål om rett og rettigheter. Om en ser dette i historisk perspektiv, finner en imidlertid at et slikt syn er ganske problematisk. Tidsånd og populære meninger er alltid i drift, og gjerne fra en ytterlighet til en annen.  Gjennom tidene har det oftere vært noen få enkeltmennesker som har innsett (og påpekt) at usannheter har rådet, og at uretter har blitt begått.  


På den annen side, å si at flertallet aldri har rett vil i tilfelle være like galt som å si at det alltid har rett.Rett kan også sees som noe gitt. Det kan da være fra mennesker med større makt enn man selv har, eller også som et etisk eller moralsk imperativ fra en instans utenfor mennesket. 

I forhold til abort er det riktignok ikke mange som hevder at retten til dette har noe guddommelig opphav. Derimot er det enkelte som henviser til at det er en "naturlig" løsning. Det stemmer for så vidt at enkelte arter på Jorden kan bremse eller framskynde sine svangeskap, slik at avkommet blir født på de mest gunstige tidspunkt. Og selvfølgelig kan også dyr abortere, men vi vet ikke om dette noen gang skjer ved bevisste valg. Skal en derfor snakke om naturlig rett til abort, må en i tilfelle henvise til den sterkes rett over den svake. Dette kan det også være en viss logikk i, særlig i disse tider da folks generelle verdensbilde snur bort fra å se mennesket i noen særstilling blant artene på Jorden.

I Norge ble det for en tid siden gjort til en stor sak at et tyvetalls leger vil benytte seg av en mulig reservasjonsrett mot å henvise videre til abort. Kvinner ble da framstilt som "ofre" for disse som ikke delte deres etiske vurderinger. Legene møtte kraftig motstand, og det ble stilt krav om at de måtte slutte sine stillinger. Slik ser vi at også dette spørsmålet snevres inn til et spørsmål om hvem som har makten. Abortsaken dreier seg om den sterkes rett over den svake, på flere plan.

Skjønt velger en å forfekte den sterkestes rett, må en naturligvis også være forberedt på at noen som er sterkere kan komme til å ta ens rettigheter fra en.

At det finnes noe som er godt eller ondt, for ikke å nevne begreper som dyder og synd, er ikke lenger ansett som adekvat problemstilling når avgjørelser skal tas i demokratisk sammenheng. I stedet er det logisk og saklig argumentasjon som kreves. Dermed bør det også være interessant å se litt på hva som i gitte tilfeller faktisk kan bli konsekvenser av nettopp slik ønsket saklighet.

I en kultur hvor aborter er en dagligdags foreteelse, og hvor det i stadig sterkere grad utkrystalliserer seg ønsker om å sortere vekk bestemte individer, syke, svake eller økonomisk ulønnsomme, kan man godt tenke at også menn, det vil si potensielle fedre, snart vil stå opp for sin rett til å få eliminert sine barn. Det er slett ikke vanskelig å finne saklige argumenter for dette. Og hvis vi da går ut fra at kvinnens omtalte rett til å bestemme over sin egen kropp skal tas hensyn til først, må han nødvendigvis vente til etter fødselen i de tilfeller hun har valgt å fullføre svangerskapet.

Her må vi kanskje trekke inn spørsmålet om nyfødte barn i det hele tatt har noen bevissthet; om de kan oppfatte hva som skjer med dem. Dette vet vi grunnen lite om. I tilfelle kan en slik bevissthet neppe være mer utviklet enn hos dyr vi ellers tar livet av for maten eller sportens skyld. Og uansett ville ikke barnet kunne oppfatte hva som skjedde ved en brå og smertefri død, for eksempel ved slike injeksjoner som blir gitt hos veterinærer når kjæledyr skal avlives. Faktisk er det langt flere indisier som tilsier at det er lidelse involvert hos fostre ved sene aborter.

Det er flere rasjonelle grunner for at menn skulle kunne velge å ta de nyfødte av dage. I vår kultur får kvinnen økonomisk støtte hvis hun får et barn, men for mannen betyr det ofte økonomiske forpliktelser i årtier framover. For ham kan dette være er midler som kunne gjøre langt mer nytte eller gitt bedre avkastning andre steder. Kanskje både hans utdannelse og kariere blir skadelidende, og dermed får han også færre opptjente pensjonspoeng.

  
Også om man velger å sette fokus på såkalte naturgitte rettigheter, vil man se at en slik løsning nettopp er i tråd med dette. Hos mange, svært mange arter hender det at hannen dreper sitt eget avkom etter at hunnen har født dem.

Hvis man derimot synes at prinsippet om den sterkestes rett bærer galt av sted, kan en likevel komme til å famle i løse luften om en skal lete etter alternativer. Og nettopp slik kan man få en anelse hvor tvilsomt tuftet mange av dagens påberopte rettigheter er. Det snakkes til og med om rett til kjærlighet, eller rett til lykke. Man ser at dette ikke bli annet enn munnhell eller mantra, velklingende "sannheter" som bare blir estimert i kraft av at de blir gjentatt ofte.

Likevel våger enkelte fremdeles å forfekte noen helt andre tanker, en fundamentalt forskjellig innfallsvinkel til livet. De sier at abort er galt, på samme måte som det var galt å sette barn ut i skogen, eller å overlate dem til "englemakersker" som skulle vanskjøtte dem til døde. Galt som det ville være å sette giftsprøyte etter fødselen. Disse ”reaksjonære” vil si at slike alternativer er i konflikt med en mer fundamental rett, nemlig individets ukrenkelighet og rett til å leve. Og videre, at i kraft av å være mennesker, og som sådan i særstilling blant artene på Jorden, er det nettopp de sterke som skal beskytte de svake.

De som står opp for denne tanken, vil sannsynligvis også mene at det finnes en moralsk målestokk som eksisterer utenfor menneskene, et imperativ som er uavhengig av vår synsing, flertallets meninger eller vår gjøren og laden for øvrig.  

Aksepterer man først dette, vil man etter hvert også komme til enn annen forståelse: At enda mer destruktivt enn å gjøre det som er galt, er å forsøke å gjøre galt til rett. 



Ord for ekteskap



”Vår bestemmelse er å giftes, ikke å bli lykkelige”.  Slik skrev Camilla Collett for 160 år siden. Dette var også en brytningstid.  Norge hadde fått en grunnlov med demokratiske intensjoner.   Romantikken i kunsten hadde banet vei for alternativ tenking i forhold til forhold mellom kjønnene.  Gradvis industrialisering førte også til betydelige endringer i samfunnsstrukturen.

Litt avhengig av samfunnsklasse hadde ekteskap fram til nå gjerne vært arrangerte.  Som regel var fokus på de rent materielle kår, dette betydde langt mer enn hvem som eventuelt "passet sammen". Gradvis ble nå personlige valg, forelskelse og romantisk lykke holdt frem som idealer.  Imidlertid førte ikke dette til så store endringer i synet på ekteskapsinstitusjonen som sådan.  I hvert fall de følgende hundre år forstod man det som et forpliktende samliv mellom mann og kvinne, ut fra gjensidig nytte og respekt for hverandres roller.

Gjennom tider og kulturer har ekteskapsinngåelse i de fleste tilfeller betydd at en mann og en kvinne har gitt hverandre et bindende løfte om lojalitet. Noen steder har også flergifte vært praktisert.   De fleste steder har imidlertid det seremonielle måttet skje under vitners nærvær. Hensikten med dette har først og fremst vært av en beskyttende karakter; for at det ikke skal være lett for noen av partene å gå tilbake på sitt ord senere. De fleste kan fort komme til å glemme, og i verste fall benekte, hva man faktisk har lovet når de vanskelige tidene eller ”de onde dager” kommer. Og slikt skjer jo for alle før eller senere, skjønt selvfølgelig i varierende grad.

Videre later det til å ha vært en utbredt forståelse for at definerte rammer omkring samliv er av stor viktighet for fellesskapets beste. En kan også se for seg at denne ordningen kan ha vært en nødvendig faktor for at kulturer har kunnet oppstå og utvikle seg i det hele tatt.

Om vi ser bort fra at praktiske og økonomiske forhold selvfølgelig har spilt en stor rolle, har det mange steder i verden festet seg en tanke om at ekteskapet markerer et ubrytelig bånd mellom mann og kvinne: et forpliktende forhold i gjensidig respekt og intimitet, hvor to parter ikke bare kan utfylle hverandre, men ideelt sett også bringe fram de beste egenskaper hos begge kjønn.

En slik forståelse forutsetter jo en oppfatning om at det eksisterer noe slikt som kjønnsforskjeller i utgangspunktet, men også at det er mulig for to motpoler å utfylle hverandre slik at helheten blir større enn summen av delene.

Dette synet er fremdeles i tråd med mange menneskers innerste overbevisning, og det ligger til grunn for hva de har lovet hverandre i vitners nærvær. Det er nettopp slik de ønsker at omverdenen skal oppfatte deres samliv. Flere har etter hvert også erfart at det nevnte utgangspunkt har vist seg å være et stort gode. Dermed bør det også være forståelig hvis de ønsker å kommunisere nettopp dette til omverdenen, og likeledes at de vil reagerer negativt hvis den generelle forståelsen av ekteskapet blir forsøkt endret.

En viss utvanning av begrepet har jo skjedd allerede, i og med at samfunnet har akseptert stadig lavere terskler for skilsmisse. I enda sterkere grad blir institusjonen omdefinert når forening av to mennesker av samme kjønn også blir kalt for ekteskap. De som har gått inn for dette, har til dels brukt et argument om at det er "feil" å knytte egenskaper opp mot kjønn.

I dag vet vi at gener og miljø virker sammen, og at det har liten hensikt å peke på en av delene som utslagsgivende for adferd.  Det viktigste her er hvordan individer opplever seg selv og sitt forhold til omverdenen.  Slik ser vi at hensyn må gå flere veier, naturligvis også til de som har sin identitet sterkt knyttet til en tradisjonell kjønnsforståelse.

Dette bør en kanskje ha i minne, når en ser på motstanden mot at homofile skal kalle sine forhold for ekteskap.  Enkelte har valgt å kalle dette for "homofobi" eller til og med "hat".   Slik argumentasjon er ellers ikke vanskelig å kjenne igjen som en av tidens velbrukte hersketeknikker.  Naturligvis kan det gjenspeile en begrenset innsikt i hva ekteskapet tradisjonelt innebærer, eller et sterkt ønske om å forandre betydningen av det, men ellers formidler ikke denne ordbruken noe særlig annet enn et retorisk lavmål.

For øvrig kunne naturligvis alle parter være tjent med å huske at det ikke er sikkert at ekteskapet passer for alle.

Hvis to mennesker av samme kjønn lover hverandre å holde sammen, burde ikke dette nødvendigvis oppfattes som noen trussel av de som er gift på tradisjonell måte.   Problemet er at en del homofile insisterer på å bruke betegnelsen "ekteskap".   Slik sett er det overhode ikke fordømmelser denne saken dreier seg om. I likhet med flere andre konflikter i tiden er det imidlertid et spørsmål om hvem som skal ha makt til å definere språket.  Ingen burde undre seg over at det oppstår konflikter når noen tar seg fore å omdefinere verdier som andre tror på.

Om noen føler at de har lidd urett, det være seg homofile eller andre, kan ikke dette bøtes med å begå en ny urett.

Homofiles talspersoner hadde sikkert ikke tapt noen respekt eller godvilje om de hadde valt å profilere litt mer taktfullhet i denne saken, om de for eksempel hadde kunnet akseptere betegnelsen ”partnerskap” for slike faste forbindelse som de gikk inn i. Enten det, eller ved å finne et helt annet ord – bare ikke ”ekteskap”.  Nå er det ganske sikkert mange blant de homofile som også ser det på denne måten.  Dessverre er det sjelden de mest innsiktsfulle eller fintfølende som får mest oppmerksomhet. 

Som saken nå står, må neste trekk kanskje foretas av de som har hatt en tradisjonell forståelse av hva de har gått inn på; at ekteskapet er en engangsforeteelse mellom en mann og en kvinne. Utfordringen blir å finne et alternativt ord som er dekkende for hva de ønsker å love hverandre; for innstillingen som ligger bak deres løfter, for selve grunnlaget for deres gjensidige lojalitet. Dette må da være en betegnelse som homofile ikke finner det naturlig å bruke for å beskrive sine samlivsforhold.  I parentes bemerket, ideelt sett burde heller ikke ordet oppfattes som attraktivt for de som eventuelt ser skilsmisse eller utskifting av ektefelle som et mulig alternativ allerede før de gir sitt løfte til noen.

For noen kunne kanskje betegnelsene ”ureformert ekteskap” eller ”ortodoks gift” være en mulighet.  På den annen side er det mange som har en tradisjonell ekteskapsforståelse uten at det er religiøst begrunnet, og helst burde en alternativ betegnelse bli oppfattet som aktuelt også for disse. Uansett ligger utfordringen her, og nye ord og beskrivelser vil formodentlig dukke opp etter hvert. 


Et par tanker om nasjonalisme og verdensånd

Noen ganger blir vi minnet om at skepsis ovenfor andre kulturer er ikke noe særegent vestlig fenomen, enn si særnorsk. Beslektede tanker og holdninger er ganske typiske i tiden, stort sett over hele verden. 

Hvis vi ser på vår relativt nære historie, finner vi at samtidig som den såkalte radikaliseringen av islam først gjorde seg gjeldende i enkelte nordafrikanske land, kom bunadsbruk og generell nasjonalromantikk på mote igjen i Norge. Dette var på åttitallet en gang. ”Selvstyre” var plutselig på agendaen for folkegrupper og kulturer i flere verdensdeler. Land gikk i oppløsning, gamle stater gjenoppstod og verdenskartet forandret seg fra måned til måned. 

På denne tiden var det også at globaliseringen i verdensøkonomien for alvor hadde fått vind i seilene. Den kalde krigen var slutt, og Vesten hadde utropt seg som vinnere. Et stadig gjentatt mantra den gangen var "markedsøkonomi og demokrati", som om de to elementene skulle være uløselig knyttet sammen. Derfor kan man fort komme til å tenke at samling om tradisjonelle verdier også kunne være en motreaksjon mot dette fenomenet. 

Når mennesker marsjerer i flokk, likegyldig i hvilken retning, blir det alltid liggende igjen noen nedtrampede individer. I skyggene fra storpolitikken står enkeltmennesker med sine skjebner. De fleste er engstelige for seg og sitt, og selvfølgelig vil de verne om det. Naturlig nok må det bli ganske individuelle oppfatninger av hva som oppleves som mest skremmende. Det kjente eller det ukjente.

Uansett hvilken side vi står på i slike spørsmål i dag, er det ett forhold vi ofte har lett for å glemme. En gang skal også vi bli dømt!  I framtiden skal mennesker sitte med sine facitsvar og vurdere nettopp våre holdninger, vår gjøren og laden i dag. 

Hvem vil komme til å bære ansvaret for de konflikter og kriger som ennå ikke har brutt ut?

Skjenselsgjerninger kan og bør vi alltid fordømme. Noe annet er mennesket med sine tanker. De skader sjelden om man øver seg litt på å lytte. Det kan til og med hjelpe på forståelsen av egne motiver.



Meninger og magi, komikk og panikk. Aktskifte på den politiske scene?

En gang hørte jeg poeten og musikeren Leonard Cohen si at en form for magi alltid er på vandring mellom forskjellige kunstneriske uttrykk. Han mente at i et bestemt tidsrom kunne den for eksempel være i musikk, og når den forsvant derfra kunne den dukke opp igjen i bildende kunst, i litteratur, teater eller film.

Noe av det samme kan vi egentlig observere i andre forhold også. Likevel skal vi dvele et øyeblikk ved teaterscenen. Slik kan vi se for oss en aldrende skuespiller som ikke fatter at magien har forvitret; at grepet om publikum er borte. Forgjeves er alle de replikker og krumspring som tidligere fikk geniforklaringer til å sitte løst. Folk ser bare beskjemmet bort.

En av våre beste skuespillere gjennom tidene, Leif Juster, grep tak i nettopp dette på en forløsende og ellers tvers igjennom glitrende måte. Det var i rollen som komikeren som ikke kunne begripe hvorfor folk hadde sluttet å le av ham. Flere av oss husker fremdeles denne sketsjen og smiler av ordene ”DA lo folk, da!.”

Imidlertid er ikke dette fenomenet like uskyldig, enn si ufarlig, på alle områder. Jeg sikter til slikt som på overflaten later til å dreie seg om samfunnsdebatt, politikk og meningsytringer, men som sannsynligvis bedre kan forstås ut fra sosiologiske og psykologiske synsvinkler.

Hva skjer i familier der barna får styre en hver samtale?

Hvis vi skal se på reaksjonsmønstre hos enkelte sympatisører med den såkalte politiske venstresiden, kommer vi ikke utenom å inkludere den mye omtalte 68-generasjonen. I Skandinavia, og kanskje spesielt i Norge, ble den internasjonale stemningsbølgen med ”Peace and Love” fanget opp av radikale politiske miljøer. Lenge fikk de unge radikalere være forvaltere av noe som er beslektet med den nevnte magien. Deres argumentasjon fikk på forunderlig vis mange til å dukke seg og tie. Det lå et eller annet i selve tidsånden her; det er også verdt å merke seg at også ”populisme” i et par årtier var ensbetydende med nettopp disse strømningene. Forfatteren Odd Eidem kalte dette fenomenet for ”klasket av Marx’ fluesmekker”. Med det mente han den særegne retorikkens evne til å kvele sunne motforestillinger, både egne og andres. Og mens vi først er inne på beskrivelser fra litteraturen, må vi kanskje også gi Jens Bjørneboe rett i følgende lille analyse: ” … mennesker skulle frelses ved kjærlighet til fjerntboende folkeslag og kulde ovenfor de nærmeste, samt ved rettroende vantro og tørr usedelighet.”

Naturligvis vil det påvirke adferden til mennesker, hvis de stort sett hele livet har vært i besittelse av noen opposisjonslammende, magiske ord. Det kan imidlertid være interessant å reflektere over hva skjer med dem når dette overtaket deres en gang glipper. De fleste andre mennesker har jo noen gang i livet måttet lære leksen om at vi alle er ulike, at vi utvikler holdninger og meninger alt etter hva slags erfaringer vi gjør. Ut fra et slikt utgangspunkt forstår man også hvor viktig det er å respektere andre. De fleste lærer også etter hvert at man selv kan ta feil, og å takle dette.
 
En døv musiker spiller falskt. En senil skuespiller klovner rundt på scenekanten etter teppefall. Publikum går stille bort.

Det må virke tilnærmet ubegripelig og sikkert skremmende for gårsdagens magiforvaltere, den dagen andres reaksjoner ikke lenger er de samme som de har vært vant til. Skremmende og frustrerende.  Kanskje er det nettopp noe slikt vi opplever nå for tiden.

Kapitalistisk utbytting! - sier en, når en leder har høyere lønn enn andre ansatte i en bedrift. Rasisme! – sier annen, som tilsvar når noen peker på mulige problemer med å blande kulturer. Bokbål og nazisme! - sier en tredje, når en politiker fyrer opp i peisen med lokalavisen. Men nei, heretter er det flere som tar til motmæle, og færre som applauderer. Frustrasjonen blant radikalerne tiltar, og dere neste trekk blir ofte ren sjikane. I verste fall vold.  Virkningen av de magiske ordene later til å ha fortatt seg. Begrepene er utvannet. Fluesmekkeren er utslitt, og klaskene rammer ikke lenger.

Det slår meg at den nevnte magien i sitt vesen er beslektet med to andre forhold i verden. Det er makt, og det er rikdom. Alle tre har det til felles at de ikke er statiske; tvert i mot på stadig vandring mellom mennesker og nasjoner. Før eller senere skifter rollene; noen annen får prøve seg som forvaltere.

Som regel er det de som roper høyest som blir hørt. I stadig sterkere grad gjelder dette i regi av moderne media. Likevel er det sjelden støynivået som avgjør hva som er verdt å lytte til. Egentlig tror jeg ganske mange innser at dette. Da tenker jeg særlig på ”den tause majoritet”, hverdagsmennesker som står livet litt nærmere enn teoretikerne.

Blant slike jordnære folk later det også til å være forståelse for at når mennesker møtes, går det som regel an å finne en eller annen felles plattform Spesielt om man unngår å fokusere på nettopp de tema som man vet man er uenige om. Venter man lenge nok før man tar det opp, hender det faktisk at konflikter rett og slett forsvinner av seg selv.

En kan nesten si at også dette skjer på en nærmest magisk måte.

 
Farvel skjønnhet - farvel verden?  Betraktninger i en grå velstand.



Hvis arkeologer om tusen år eller så skulle komme til å grave i restene fra vår tid, vil det trolig aldri falle dem inn at de skuer tilbake til noen rik epoke i historien.   Det er ikke mye som vil minne om velstand i skrotet vi i vår tid har etterlatt oss.  Det er langt mellom storslagne byggverk, nesten ingen vakre monumenter over menneskenes håp eller drømmer.  Heller ingen nyreiste katedraler eller templer.  Det er stort sett sørgelige rester etter lettvintheter som graves fram, slikt som mest av alt minner om midlertidige nødløsninger.  Enkle skur eller store haller, ofte konstruert slik at funksjonen øyensynlig var å distribuere mat og nødvendigheter til store folkemasser.  Alt ble tydeligvis gjort så rasjonelt og billig som mulig, og vil mest av alt gi assosiasjoner til permanent kamp for overlevelse etter katastrofer.


Likevel vil arkeologene stusse enda mer når de finner ut av proporsjoner og fasong på mange av disse bygningene.  De vil raskt forstå at i denne epoken skjedde et brudd med all sedvane fra tidligere tider.  Idealet fram til nå hadde stort sett vært å etterstrebe harmoni og skjønnhet i varige byggverk.  Slik hadde det vært både i fattige og rike samfunn.  Det vakre ble høyaktet hos de livsnytende gamle grekere, så vel som hos egyptere med sin dødskultus noen årtusener tidligere.  Sannsynligvis vil forskerne etter hvert konkludere med at denne spesielle tidsepoken var preget av en gjennomgående hyllest til hesligheten, sannsynligvis også med dyrking av undergangskrefter og generell destruktivitet.


Vi som faktisk lever i disse dager, må vel også innrømme at slike vurderinger kanskje kan ha en viss relevans.  Det er mange som allerede innser at samtidens arkitektur og generelle visuelle uttrykk er direkte angrep på menneskers sjelefred, livsglede eller mentale helse.


Moderne rekkehus kan være et eksempel å hente fram.  Formen kan være som tennene på et sagblad, men tilfeldig plassert og pekende i forskjellige retninger.  Eller høyhus, bygget i vinkler som utfordrer alt fra tyngdekraft til logikk. Dette er ikke bare opprivende syn i seg selv, det ødelegger også all harmoni som kan ha eksistert i et miljø fra før.  Fra hele landet vet folk å fortelle om slike tilfeller.  Over alt settes det opp bygg som er direkte stygge i seg selv, og det begås også totale stilbrudd med omgivelsene ellers.  Trenden har for øvrig fått den treffende betegnelsen "brutalisme". Noen forsøker å protestere.  Andre senker blikket, tier og tåler. 


Det kan være vanskelig nok å finne noen som tar ansvar for denne utviklingen. En kan jo saktens undre seg over hvem som har interesse av at betingelsene for livsglede og harmoni i tilværelsen blir sabotert.  Noen må det vel være, et eller annet sted?  Nettopp denne problemstillingen burde i høyeste grad være av interesse for de som er opptatt av fremmedgjøring, menneskelig kulde, asosial utagering og manglende respekt for eget og andres liv.


Kanskje må vi se på noen relaterte fenomener om vi skal lete etter forklaringer.  Da er det nærliggende å vurdere våre klesvaner.  Ja, for man må lete lenge før man finner noen kultur der folk er så smakløst kledd som mennesker er i Norge i dag. Om en kikker på fotografier som er mer enn femti år gamle, eller også filmer fra før sekstitallet, kan en også finne beviser for at denne underlige utviklingen har gått relativt raskt.


Det er mulig skylden delvis ligger i en slik dekadanse som en kan se når velstående kulturer nærmer seg sin sluttfase, men neppe finner vi hele forklaringen her. 


Om en ser bort fra rent seksuelle undertoner i bekledningen, er de sosialpolitiske signalene kanskje av større interesse.  Hvorfor later så mange til å ha glemt alt som har å gjøre med smak, stil og eleganse?  Er fillene en slags pervertert solidaritet med fattige mennesker andre steder i verden?   Aner vi en avart av pietismen som fremdeles huserer i oss, eller er det han med horn og hale som har gjort noen grep for å få oss til å fornedre oss selv?


En mer historisk vinkling kan også være å se tilbake på situasjonen et par årtier etter siste verdenskrig.  Det er mulig vi ser en refleks av den såkalte hippiekulturen, da trendsetterne stod fram som uflidde og fillete ”freaks” i dongeri.


Dette såkalte ungdomsopprøret dreide seg jo i utgangspunktet om mye mer enn klær.  Det en generasjons reaksjon mot et tenkesett som hadde stivnet i form uten innhold, mot moralisme uten moral.  Mot høflighetsnormer hvor bakgrunnen for adferdskodene var glemt.   Protesten kom etter hvert til å innebefatte svært mye, alt fra krav om blankpussede sko til datidens krigsretorikk.


I dag er denne situasjonen snudd på hodet. Nå er det nonchalancen som har blitt normen. Som fenomen er dette kanskje likevel ikke noe særsyn.  Gjennom historien har ikke bare innflytelse, makt, rikdom og anseelse vært på stadig vandring mellom mennesker og nasjoner, men også spesifikke verdinormer. Også revolusjoner ender som regel i sin egen motsetning. Da kan man spørre om kanskje tiden også snart inne for en kraftig motreaksjon, også i vår kultur.


Om man i dag vil gjøre opprør mot visuell og sjelelig forsøpling, vil man også raskt bli møtt av et motangrep som for øvrig ofte er ekko fra modernismen i kunsten.  Det er argumentet om at skjønnhet er et relativt begrep.  En viss logikk er det i dette, men konsekvensene av en slik tidsriktige anskuelsen har vist seg å bli mest som en babelsk forvirring. Vi bør ikke glemme at det tross alt finnes noen harmoniske former som blir gjenkjent på tvers av årtusener, for eksempel proporsjonene i ”gyldne snitt”.  

Selvfølgelig vil man også i dag hos enkelte, arkitekter så vel som andre, finne elementer av trass mot menneskenes faste rammebetingelser, naturlovene.  Dette spesielle forholdet er imidlertid av ganske tidløs karakter.


Det heter seg at veien til helvete er brolagt med gode hensikter.  ”Miljøhensyn” klinger jo også vakkert.  Likevel er det noe som ikke helt stemmer når nettopp dette blir brukt som forklaring på uestetisk utførelse.  Bygningene blir jo likevel ikke laget for å vare heretter.  Om noen få årtier skal de jevnes med jorden, og noe annet skal settes opp i stedet.  Økonomi og sparing – ja, man hører også dette blir nevnt som forklaringer på at standard skal være enklest mulig.  Merk at dette blir sagt i et land sagt å være blant verdens rikeste!  Slik blir det likevel ikke lett for estetisk sarte sjeler å protestere, når politikere eller byråkrater appellerer til allmuens sosiale samvittighet i forhold til at vanskeligstilte skal få tak over hodet. 


Tilbake til klær.  Det er gjerne praktiske brukshensyn som blir trukket fram som forklaring på fasong.  Derfor skal man visst også akseptere som naturlig at folk kan vandre rundt med treningstøy på offentlige kontorer eller gå inn i butikker i badedrakt.  Heller ikke gjøres det forskjell på helg og ukedager lenger.  Noen ganger forklares dette med alle slags praktiske oppgaver en er nødt til å ta seg av, også på fridagene.  Imidlertid er det verdt å merke seg, at når den såkalte tidsklemma nevnes, er det gjerne med en agg mot systemet eller myndighetene.


Om det virkelig er slik at folk opplever sin gjøren og laden som et resultat av tvang, vil jeg her til slutt nevne en gammel fortelling av Tolstoj.  Den handler faktisk om en ganske subtil måte å gjøre opprør. 


Det var en ond godseier som ville true sine livegne til å arbeide ute på jordene første påskedag.  De, på sin side, hevdet at dette var stikk i strid med alt som var rett og rimelig.  Nå var det en gammel, klok mann blant dem, og de andre fulgte gjerne hans råd når de var i villrede om noe.  Derfor ville de følge hans avgjørelse også i dette. 


Da påskemorgen opprant, så de at den gamle mannen likevel hadde gått ut på jordet for å pløye.   Ja han gjorde.  Men på plogen hadde han festet et lys, og det brente.


Slik er det.  Selv om man må arbeide, har man likevel friheten til å markere røde dager på kalenderen.  Et vakkert hårbånd.  Et slips.  Et lys i sjelen. Og se om ikke de flerhodede troll kan sprekke i slikt lys  Makten kan glippe fra både onde godseiere og ansiktsløse byråkrater. Nettopp slik har vi alle en liten mulighet til å stå opp mot de kreftene som stjeler vår helse og livsglede. 


Tanker om rasisme

I tider da ideologiske feberkurver er stigende og saklighetsnivået i samfunnsdebatten er synkende, virker det kanskje en smule utidig eller kjedelig med et forsøk på å se litt i dybden på fenomenet som kalles rasisme. Den mest populære og samlende innfallsvinkelen later jo til å være at rasister er dumme og slemme, og slike sosiale kasus vær så god skal slutte med å være dumme og slemme når de blir konfrontert med at de er det. 

Likevel er det ikke sikkert at denne forklarings- og løsningsmodellen tilfredsstiller riktig alle. Følgende er derfor ment som litt alternativ høyttenking rundt årsaker og virkninger bak denne problematikken.

Først litt om definisjoner.  Inntil ganske nylig ble rasisme definert som tro eller overbevisning om at enkelte menneskegrupper er andre genetisk overlegne, og at blanding av raser bør unngås.

I det siste har begrepet blitt utvidet en  god del.  Noen vil kanskje også å si utvannet. Enkelte har ment at skepsis til andre kulturer eller religioner også bør anses som rasisme, derfor har dette elementet blitt tatt med i noen nye definisjonsforsøk. Det er likevel verdt å huske at det er en viss vesensforskjell her, ikke minst på det psykologiske plan. Et menneske som stiller seg negativ til blanding av to eller flere kulturer, kan likevel mene at samkvem er fullt mulig hvis de fremmede tilpasser seg etter den eksisterende kulturen der de kommer.  De som har sitt fokus på genetiske forskjeller, vil imidlertid ofte gi uttrykk for at nettopp nedarvede egenskaper gjør det umulig for fremmede å innordne seg.

Ved ettertanke tror jeg de fleste vil innse at disse reaksjonsformene er så forskjellige at det bør holdes fra hverandre, i hvert fall om konstruktive løsninger er noe mål.

Sett i global sammenheng, er det liten tvil om at generelle kunnskapsnivå har en god del å si for utbredelsen av slikt vi kan kalle tradisjonell rasisme. Det finnes en tydelig negativ korrelasjon her.  Dessuten er det mye som tyder på at generelt høyt konfliktnivå i et samfunn også kan være en katalysator. Dette kan igjen gi en indikasjon på at enkelte velger rasistisk ideologi som en knagg der de kan henge sin allerede eksisterende frustrasjon.

Likevel kan det virke som om enkelte menneskers negative reaksjoner på fremmede stikker noe dypere enn heimføringens tidløse mistro til det ukjente. Uansett er det ofte vanskelig å vite hvorfor tanker og meninger oppstår i det hele tatt. Vi liker alle å se på oss selv som rasjonelle vesener, men går man dette litt etter i sømmene, finne man at ofte er det ganske andre forhold som styrer vår adferd. Ikke sjelden dreier det seg om lidenskaper. Kanskje også slikt som zoologene gjennom tidene har valgt å kalle instinkter, for øvrig uten at noen egentlig har klart å gi fyllestgjørende forklaring på hva et instinkt faktisk er.

Nå fører det ofte ut i absurditeten om en sammenligner mennesker og dyr, men i enkelte tilfeller kan det kanskje hjelpe til med å forstå oss selv litt bedre. Vi kan først se på et eksempel fra fugleverdenen. Kjøttmeis og blåmeis er faktisk samme art, men en istid laget en gang en barriere mellom de, slik at de utviklet seg litt fra hverandre. I en varmere periode kom de sammen igjen. Fremdeles kan de få avkom seg imellom, men det skjer svært, svært sjelden. Et eller annet gjør at de holder en viss avstand til hverandre, om det skyldes utseendet eller noe annet er ikke godt å si.

Vi kan også tenke på forholdet mellom hunder og ulver, som også er så nær beslektet at innbyrdes formering er mulig.  I strøk der det ferdes ulv, vet hundeeiere godt hvordan det går om de to treffes. Ulven forsøker som regel alltid å ta livet av hunden.

Kanskje er det likevel ikke fullstendig urelevant å tenke seg noen paralleller? Et eller annet er det tydeligvis, som får enkelte mennesker til å kjenne en umiddelbar motvilje mot noen som de opplever som fremmede. Det kan være hudfarge, ansiktsdrag, kroppsbygning eller annet.  En slik instinktiv, sterk følelsereaksjon er ikke umiddelbart lett å forstå eller sette ord på. De som opplever det, vil naturligvis søke etter forklaringsmodeller, enten det skjer bevisst eller ubevisst.

Her må man imidlertid erkjenne, at å være menneske betyr at man etter beste evne må forsøke å klatre over slike diffuse fornemmelser. I hvert fall hvis moralske/etiske forhold eller rasjonell tenkning tilsier at man bør gjøre det.  I enkelte beslektede sammenhenger ser vi at det er langt mindre grunn til å problematisere slike raksjoner. Her kan en tenke på vårt forhold til mat. De fleste vet om noe som de nærmest instinktivt rygger tilbake for, en motvilje som slett ikke behøver å ha sammenheng med en dårlig smaksopplevelse eller kunnskap om innholdet.

Enkelte har det for eksempel slik med sopp. Bare synet av sopp får dem til å snu seg i vemmelse. Noen vil kanskje si at en slik reaksjon er tåpelig, skjønt enkelte vil kanskje undres om det kan være et signal fra kroppen som det er verdt å lytte til. De fleste vil likevel kunne enes om at en slik aversjon ikke skyldes noen karakterbrist hos vedkommende, og at det heller ikke finnes noen tungtveiende grunner til å komme over en denne uviljen.
  
Slike reaksjoner kan kanskje sies å være beslektet med det det vi kjenner som fobier. Angstreaksjoner for alt fra åpne plasser til lukkede rom, mennesker kan ha fobi for svært mye. Slikt kan være et stort og begrensende problem for den enkelte, noen ganger også for andre.

Noen fullgode sammeligningsmodeller for fenomenet rasisme er slike eksempler ikke. Likevel er det ikke av veien å ta med seg en forståelse for at det rett og slett kan være ubehjelpelige ryggmargsreflekser hos enkelte mennesker som kan ligge til grunn for deres eventuelle ideologiske eller intellektuelle feilskjær. I samfunn med store motsetninger og høyt aggresjonsnivå, ligger rasistisk tankegods som regel lett for hånden som forklaring på ens følelser. 

Fenomenet med å finne en knagg å henge sin frustrasjon på, gjelder for mange. En kan sikkert inkludere flere av de som kaller seg selv for antirasister. Noen av disse bruker også sine overbevisninger som påskudd for å kunne rope og hytte med nevene, eller også for regelrette fysiske angrep på sine motstandere. 

George Orwell, som selv var på den politiske venstresiden, var kanskje den første til å beskrive et fenomen som var å se blant Europas radikalere. Det var å snakke nedsettende om sin egen rase og sin egen kultur; rett og slett rasistisk betingede fordømmelser som var snudd innover. Jens Bjørneboe uttrykte noe av det samme slik: " ... mennesker skulle frelses ved kjærlighet til fjerntboende folkeslag og kulde ovenfor de nærmeste, samt ved rettroende vantro og tørr usedelighet."

I Norge har folk måttet forholde seg til den såkalte ”rasismeparagrafen”, som ble til i en tid da rasismebegrepet ble forstått ut fra genetiske forhold. Slik lærte ”alle” at negative utsagn om andre folkeslag har vært forbudt i det offentlige rom. Tidligere innså kanskje også de fleste at det var en viss fornuft i dette; å forby sjikane mot medmennesker på grunn av hudfarge eller andre fysiske forhold. I ettertid har folk imidlertid opplevd at politiske kollbøtter og ideologiske c-momenter har forandret rasismebegrepet til ugjenkjennelighet.  I dag blir betegnelsen tilsynelatende ofte brukt bare med den hensikt å få folk til å dukke hodet og ti stille.  Slik har det også blitt et velegnet trylleformular for enkelte som ønsker seg makt.

”Det er vel ikke lov til å si noe slikt … ” Hvor ofte hører man ikke dette uttalt med en oppgitt stemme, etter at noen i fortrolighet har våget seg frampå med fullt adekvate meninger angående asylpolitikk eller kulturblanding.  

Akkurat denne reaksjonen burde bekymre noen, tror jeg. Spesielt de som påberoper seg å være opptatt av demokrati, av folks generelle rettsoppfatning, og av hvordan kommunikasjonslinjer fungerer eller ikke fungerer i et samfunn.


De grå kvinnene i Sverige eller kampen om gleden

Følgende kåseri er på ingen måte å se som et angrep verken på kvinner eller kvinnelighet generelt. Det er derimot observasjoner av maktmisbruk, maktberuselse, selvforherligelse, diskriminering og undertrykking fra slike aktører som har lært å benytte ”kvinneperspektiv” som legitimering og brekkstang. De samme forholdene er også lette å finne igjen i Norge, men den omtalte utviklingen har imidlertid gått enda lengre hos naboen i øst.  

Hver gang jeg er i Sverige, blir jeg så ofte minnet om en bestemt perle fra litteraturen. Flere enn meg husker kanskje Michael Endes samfunnskritiske beretning om ”Momo eller kampen om tiden”. I denne fortellingen ble verden ble plutselig fylt med ”grå herrer” som hadde tatt kontrollen. De stjal både tid og livsglede fra folk flest. Ingen visste hvor de kom fra. De satt ikke i synlige maktposisjoner, likevel kontrollerte de alt. Så å si alle applauderte deres tilsynelatende fornuftige løsninger. I hvert fall var det ingen som turde å protestere høylydt.

I dagens Sverige er det imidlertid en hær av grå kvinner som har overtatt. Man ser dem over alt, på gater og torg, på offentlige kontorer, i avisredaksjoner og på TV. Kledd i grått eller musebrunt, bukse og bluse, eller drakter som kan få en til å tenke på Mao – tidens uniformering i Kina.

De har tatt føringen når det gjelder en hver dagsorden. Deres makt er fundert utelukkende på noen få dogmer. I alle saker, i et hvert ordskifte, tar de fram argumentet om at kvinner alltid har det spesielt vanskelig, ved siden av at all elendighet i verden utelukkende er mennenes skyld. Denne enkle hersketeknikken har etter hvert vist seg som en effektivt lammende gift ovenfor en hver tenkelig opposisjon. Som var det et trylleformular, kan ordet ”kvinneperspektiv” få alle kritiske røster til å forstumme. I media sørger de for at alt fokus blir satt på kvinner og kvinners opplevelse av situasjoner, uansett hva sakene gjelder for øvrig. Hennes rolle beskrives ofte som en heltinne i kamp, hvor hun seirer selv om hun har alle odds (mennene) mot seg. Enten det, eller at hun mestrer hverdagen selv om hun ellers lever under forferdelige (mannsdominerte) forhold.

 I likhet med de grå mennene i Endes fortelling, har disse kvinnene dukket opp uten at noen sikkert kan si hvor de kommer fra. Uniformeringen deres er for øvrig neppe å sammenligne med for eksempel muslimske kvinners valg om å av – seksualisere seg i det offentlige rom. Nei, de gråkledde skjuler sjelden sine behov i så henseende, og tilfredsstillelse på alle plan er dessuten deres høylydte krav og påståtte rettighet.

Og ja, det må bare sies. De er stygge. Stygge! Ikke at dette har det minste med uheldig ansiktsfasong eller kropp å gjøre. Nei, dette er en heslighet som tydeligvis kommer innenfra, en utstråling. De stikkende blikkene bak brillene deres er som regel kritiserende og fordømmende, og alltid kalde og beregnende. Styggheten ligger i mimikken, i kroppsholdningen, og ikke minst i deres bevegelser. Når de går, er det med autoritet som et pansret kjøretøy. Kun i rette linjer, med albuer eller armer veivende som lanser mot hindringer. Slike vesener er skremmende som Spielebergske monstre, urovekkende som Dantes utmalinger fra Helvete.

Likevel, et steds fra har de jo kommet . Underlig er det å tenke på, at teoretisk sett må disse grå være identiske med de blide ungjentene som på 60 – og 70 – tallet fikk verden til å smile henført over ”Svenska synden”, disse som tok behagelig lett på gamle moralkodekser, de kalte seg frigjorte og lekte seg inn i voksentilværelsen. Hvordan kan dette stemme over ens med hvordan de framstår i dag, med disse grimasene av stivnet forgremmelse?

Og hva med de andre kvinnene? For de finnes jo også, det kan hende de til og med er i flertall. Jo, selvfølgelig er de i flertall, de varme kvinnene som nærer livet, de som ER i livet. De som ennå ikke har lagt fra seg gleden over tilværelsen. De som smiler forsiktig og unnskyldende når de grå har forlatt et rom. Visselig finnes de, men de har måttet lære seg å dukke.

Egentlig kan jeg forstå det, om disse vanlige kvinnenes situasjon kan oppleves enda vanskeligere enn mennenes. Hva skjer om en av disse tar til motmæle mot de grå? Hvilke reaksjoner blir hun møtt med? Hun blir øyeblikkelig angrepet ovenfra og nedad, med våpen som sårer der det smerter mest. Ja, for selvfølgelig kan det kjennes enda vondere å urettmessig bli utpekt som offer enn som fiende. Som dumsnill heller enn ond. Som uselvstendig heller enn beregnende. Kvinner som opponerer mot de grå, blir øyeblikkelig plassert i en offerrolle. Kanskje vil det, tross alt, være lettere for mennene å ta kampen opp.

Så, hvordan går de med de svenske mennene etter denne maktovertagelsen som har skjedd? Ikke så greit, er jeg redd. De er stort sett tause, knuget og kuet. Ingen andre steder i verden kan man se så mange bøyde nakker som blant menn i Sverige. Dette har lite med aldring eller reumatisme å gjøre. Her luter de mot jorden allerede i 20 – års alder.

Stille er de for det meste, bortsett fra – ja, de søker jo glemsel og trøst der de håper den er å finne. Hører man en svensk mann som hever stemmen, skyldes det som regel at han er overstadig beruset.

Å bøte urett med ny urett, noe som er essensielt i løsningsmodellene til de grå, er jo for så vidt ikke noen ny og unik løsning oss mennesker imellom. Svenskene aksepterer slikt i det stille. Tradisjonelt er de i stor grad lydige ovenfor autoriteter. Det ligger dypt i den svenske kultur å respektere det konforme. Kanskje har dette noe å gjøre med deres historie som tidligere europeisk stormakt. De orienterer seg sørover, og viser alltid en slags frykt for ikke å være kontinentale.

Eldre enn som dette er nok mennenes universelle vane med å bite i seg urettferdige beskyldninger om å være årsak til kvinners vanskeligheter. Så lenge han evner å bøte med noe, så gjør han helst nettopp det. Han betaler det som blir avkrevd ham. Han ofrer sin sinnsro eller sjelefred, sitt arbeid, sin verdighet eller sin ære. Eller penger. Etter hvert vil han også måtte betale med blod og liv. Dette kan man få en anelse om, hvis man ser på uttrykkene i blikket til de grå. De får ikke lenger nok tilfredsstillelse bare ved det faktum at så å si alle menn er i kne. Man kunne håpe til Himmelen at denne spådommen ikke vil gå i oppfyllelse, men det er allerede i ferd med å bli virkelighet. I Sverige kreves det fra militante feminister at vanlige rettsprinsipper ikke skal gjelde for menn. Det vil si at kvinner i teorien skal kunne gjøre hva de måtte ønske mot en hvilken som helst mann, uten å måtte stå til ansvar for det.

Litt hyggeligere er det derfor å tenke på boken til Michael Ende. Den fortellingen var jo bare eventyr og fri fantasi. Her klarte den vesle jenta Momo å tilintetgjøre de grå herrene, sammen med Mester Hora. Det var han som stelte med selve tiden, representert ved timeblomstene, disse mirakelvekstene som de grå hadde stjålet fra menneskene.

Det var en sterk opplevelse å lese om blomstene som ble sluppet løs igjen. Menneskene fikk tiden sin tilbake, og de grå herrene mistet det som næret dem.

 Slik kan det gå til i eventyrenes verden. I Sverige kommer nok ingen liten jente eller gutt til å finne og frigjøre det som de grå kvinnene har stjålet. Ja, hva er egentlig det de har tatt? Det er ikke så vanskelig se. Tydeligvis suger de all glede ut fra en hver sammenheng der de er til stede, både fra kvinner og menn. Vel, da kan vi også fortsette denne fabulerende tankerekken med å spørre, hva er det all denne stjålne gleden kan brukes til?

Om ikke annet, så trenges vel alltid glede for å se en mening med livet. Ja, da er kanskje gåten løst. Det kan godt være nettopp dette de grå kvinnene har mistet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar