Velkommen til å kikke rundt i Skaldskapet! Nettstedet her er ment å bli lagringsplass og referanseplattform for tekster innen ulike sjangere. Det vil bli presentert både alvor og skjemt, alt fra bønn til bannskap, noe lavmælt og fredsommelig, men også et og annet tennerskjærende og kanskje provoserende. Mye av det er representativt for tanker jeg har ennå i dag, annet kan være idéer jeg har vendt meg noe bort fra. Slik håper jeg å få til en vidtfavnende samling av skriveriene mine, der både lys og skygge hører med.

Her blir alle dikt i fri form samlet.  Det er også mulig å gå til hver enkelt tekst ved å følge linkene nedenfor. Den aktuelle siden blir da åpnet i nytt vindu.

Flammen - Forsoningstegnet . HimmelskriftHvor langt er et liv? -  GjenfødelseAutonomi Forvaltningsloven - Kledet i Torino - Meningene - Langs Grensebanen  - Ord på trettendedagen Anklagen  - Perspektiv - Left to lose - Ble jeg en fremmed


Flammen

Nei, det vakreste du eier
viser du ikke fram
til en hver langs veien.
Du legger det ikke fra deg
tankeløst
der utøy rakker det til,
biter og river
i sulten trass.

Det vakreste bærer du
tett inntil deg.
Som et frelsende fyrtøy

henter du det fram
om noen trenger varme
fra en nying.



Forsoningstegnet

Godt er det
at svastikaen
ss- runer
og andre symboler
for maktarroganse og massehysteri
bare sjelden oppstår
som visuelle naturfenomen.
 
Aldri tenkte jeg
at jeg skulle bli trist
ved synet av en regnbue.

 Himmelskrift

I felles grep om rorkulten
med sitrende hender;
slik
gjennom stjerneløs mørke
seilte de gamle sjøfarende
i trygg erindring 

om grågåsplogen,
himmelsignaturen
med gjentatt ”ja”
til håpet
og målet.



Hvor langt er et liv?

Jeg har fått som en anelse om dette,
at noen olding blir jeg kanskje ikke.
Og noen ganger nikker det i meg
at ja, det får så være!
Som i dag, da jeg gikk stien rundt tjernet,
og en gammel mann
kledd i noe rosa
løp forbi meg flere ganger.
Kanskje vristet han dager fra evigheten slik,
men han stanset ikke for å se på de to stor-lomene
som lekte i vannet
der vindrossene skrev mørkeblå himmelskrift.
Ikke kunne jeg se at han knelte
i glad takknemlighet
over markjordbærenes sommersødme,
eller at han satte seg på hvilesteinen
der også blåklokkene bøyer seg mot Jorden,
uten at de synes mindre ved det.
Hørte han lyden av et brus
var det blodet som strømmet ved øregangene,
og ikke altets sakte hvisken gjennom furukronene.
Det jeg så, var en fryktsom sjel
som jaget livet
forbi.




Gjenfødelse

Lys gjennom glassmaleri
i løvskogskatedraler.
Ange av nysmeltet nordavind
og langsomt bulder
med tusen gnistrende hestehover
langs veiene.
Vår
er sjelens landkjenning
med himmelen.

  Autonomi

Frisinnet
kalles ofte den
som marsjerer i takt
med tidsåndens trinn.
Følger som i dans
dens virvlende piruetter;
de søkende sprang

mot tilværelsens akvarievegg,

med historiens pendel.



Forvalningsloven

De trygge anskuelser i tiden ...
å, si meg heller noe med en spire av liv!
Skapelsen
er også høststormer som river
og rokerer.
Velformulerte fordømmelser virvler mot marken,
før vinterens islagte flater
speiler retthaverens stivnede og ansiktløse gestalt.
Vårens løfter
er likevel eslet den stotrende, ordløse fortvilelse.
Henders hjelpeløse gester
mot hovmodets tornehekker

blir til såmannens kast,
utsæd
for sommerens grøde.



Kledet i Torino


Lite beveges
det ukrenkelige
av linfibre og karbon-isotoper
i materiens protokoll.

Annen erkjennelse
er lyttende,

på valfart
bærende fram sitt beste,
dagsmarsjer foran kjemien.

Pilegrimsveier,
nennsomt vevede tråder
et brudeslør bredd over Jorden.




Meningene

Nei, meninger-
slikt noe
vet jeg ikke av at jeg har lenger.
De siste klippet jeg vekk;
et par underlige utvekster bak på ryggen.
En tid gjorde de tjeneste som fluesmekkere,
men da fjærene falt av
dugde de ikke til noe lenger.
Ikke var de noe fine å se på heller.
Jeg kastet dem i ovnen med lett hjerte.
Forresten;
jeg snakker litt greiere med folk igjen 
nå.




Langs Grensebanen

Så takker jeg likevel Gud
for godstogene.
For håp i containere,
og tømmer,
slip eller skurlast,
med mål for materien
og tro på konsekvens.
Rammeavtalen
er ennå på skinner,
signert
med fysikkens lover
og malmens musikk.

Jeg åpner et vindu
for jernoratoriet
gjennom natten.



Ord på trettendedagen

Trå varlig
sier stjernetyderen,
men la ikke ditt mål
være slikt
som sies være naturlig.
Se sjelers armod
kler seg i uniform
og marsjerer.
Et menneske
kan løfte seg opp,
over seg selv,
og ta andre med
i det stille.



Anklagen


- Hat, sa du 
triumferende,
for slik 
og bare slik
kunne du råde over øyeblikket.
Lite fatter du
i din lettkjøpte seier
hva du har sådd
før du får se det spire.
Hva som vil bre seg ut
når det har slått rot.
Hva du har dratt over deg selv
og ditt
når annen grøde er kvalt.


Dette har du dyrket fram,

ja nettopp du.
Dette som ikke var der fra før.


Perspektiv

Nylig leste jeg det igjen et sted –
at heldigvis går verden fremover.
Ja, tenker jeg,
og fortsetter verden fremover
like raskt som nå,
så er den vel snart også framme.

Left to lose

Fattig for alvor blir man
kanskje
når ingenting lenger

synes verdt å eie.

Bånd rives av 
resignert, hastig -
morgendagens avfallspose
langs perforert livslinje.


Ble jeg en fremmed

I landet jeg begynte
eide jeg ennå skogene og fjellet,
og i mørket
var landeveiene mine alene
Mennesker -
aldri ønsket jeg meg innenfor
de lysende ruter.
Stjernene ble mine fortrolige,
varlige vinger 
og nattemyke poter
hadde mine venner.

Jeg kjente også noen trær
som lot meg dele deres røtter.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar