Ble jeg en fremmed - Reduksjonisme - Flammen - Erkjennelse - Alle skal med - Forsoningstegnet - Hendene - Himmelskrift - Hvor langt er et liv? - Gjenfødelse - Under solen - Forvaltningsloven - Kledet i Torino - Meningene - Langs Grensebanen - Ord på trettendedagen - Anskuelse - I landet Nod - Anklagen - Perspektiv - Seremoni - Left to lose - Båndene som brast
Ble jeg en fremmed
I landet jeg begynte
eier jeg ennå skogene og fjellet,
og i mørket
er landeveiene mine alene.
Ikke lenger tenker jeg meg inn
bak de lysende ruter.
Stjernene er mine fortrolige,
varlige vinger
og nattemyke poter
har mine venner.
Jeg kjenner også noen trær
som lar meg dele deres røtter.
Disney Productions
og
Luthers prelater
presenterte:
Winnie the Pooh
og
Jesus Kristus!
Men
det ukompliserte
i det umåtelige
ble ugjenkjennelig hos begge.
Flammen
Nei, det vakreste du eier
viser du ikke fram
til en hver langs veien.
Du legger det ikke fra deg
i boden
der utøy rakker det til,
biter og river
i sulten trass.
Det vakreste bærer du
tett inntil deg.
Som et frelsende fyrtøy
tar du det fram
der noen trenger varme
fra en nying.
Erkjennelse
Gjerne går jeg i skog og fjell
i skjorte og slips.
I sekken ligger glass og bestikk
lysestake og ikon.
Tilfreds
og artsbevisst,
et menneske på Jorden.
Alle skal med
Ingen veier fører lenger
til små rydninger i skogen,
til de grå stuer
som skjuler noen.
Fryktsomt
dyrker de jorden
og en skjør fred.
Trygghet er trærnes hvisken.
Redsel er en motorlyd
fjernt i natten.
Forsoningstegnet
Godt er det
Hvor langt livet er
Jeg har fått som en anelse om dette,
at noen olding blir jeg vel ikke.
Og noen ganger nikker det i meg
at ja, det får så være!
Som i dag, da jeg gikk stien rundt tjernet
og en gammel mann
kledd i rosa
løp forbi meg flere ganger.
Kanskje fikk han vristet noen dager fra evigheten
slik,
men han stanset ikke for å se på de to stor-lomene
som lekte i vannet
der vindrossene skrev mørkeblå himmelskrift.
Ikke kunne jeg se at han knelte ved den vesle sletten
i takknemlighet
over markjordbærenes sommersødme,
eller satte seg på hvilesteinen
der blåklokkene bøyer seg mot Jorden,
uten at de synes mindre for det.
Hørte han lyden av et brus
var det blodet som strømmet ved øregangene,
og ikke altets sakte hvisken i furukronene.
Det jeg så, var en fryktsom sjel
som jaget livet
forbi.
Gjenfødelse
Lys gjennom glassmaleri
i løvskogskatedraler.
Ange av smeltende nordavind
et langsomt bulder
av tusen gnistrende hestehover
langs veiene.
Våren
er sjelens landkjenning
med himmelen.
Under solen
Frisinnet
kalles også de
som marsjerer i takt
med tidsåndens trinn.
Følger som i dans
dens virvlende piruetter,
de søkende sprang -
med historiens pendel
mot tilværelsens akvarievegg.
Forvaltningsloven
Kledet i Torino
Lite beveges
det ukrenkelige
av linfibre og karbon-isotoper
i materiens protokoll.
Annen erkjennelse
er lyttende,
på valfart
bærende fram sitt beste,
dagsmarsjer foran kjemien.
Pilegrimsveier,
nennsomt vevede tråder
et brudeslør bredd over Jorden.
Meningene
Nei meninger?
Slikt noe
vet jeg ikke av at jeg har lenger.
De siste klippet jeg vekk,
et par underlige utvekster
bak på ryggen.
En tid gjorde de tjeneste
som fluesmekkere,
men da fjærene falt av
dugde de ikke til noe lenger.
Ikke var de så vakre å se på heller,
Anskuelse
Farger er en illusjon,
sa den blinde
famlende i sitt håndfaste.
Eller en virkelighet
tenker jeg,
bredd ut over virkeligheten.
Slikt som også noen kaller tro.
I landet Nod
Fristeren kom til kvinnen og sa:
- Er du mannens jevnbyrdige,
da gjør alt hva han gjør
og du skal smake frihetens sødme.
Dernest kom Fristeren til mannen og sa:
- La kvinnen ta dine plikter,
la henne alene beskikke ditt hus
og hun skal elske deg høyere.
Og Fristeren sa til dem begge:
For se, deres vilje
kan visselig bøye Gud Herrens.
Anklagen
- Hat! sa du
Der intet hat fantes.
Perspektiv
Nylig leste jeg det igjen et sted –
at heldigvis går verden fremover.
Ja, tenker jeg,
og fortsetter verden fremover
like raskt som nå,
så er den vel snart også framme.
Seremoni
I dag
leser jeg ikke poesi.
Jeg maler korn.
Håndfaste fragmenter
av håp
og himmel.
Havre, rug,
bygg,
spelt
og hvete.
det ukompliserte
i det umåtelige
ble ugjenkjennelig hos begge.
Nei, det vakreste du eier
viser du ikke fram
til en hver langs veien.
Du legger det ikke fra deg
i boden
der utøy rakker det til,
biter og river
i sulten trass.
Det vakreste bærer du
tett inntil deg.
Som et frelsende fyrtøy
tar du det fram
der noen trenger varme
fra en nying.
Erkjennelse
Gjerne går jeg i skog og fjell
i skjorte og slips.
I sekken ligger glass og bestikk
lysestake og ikon.
Tilfreds
og artsbevisst,
et menneske på Jorden.
Alle skal med
Ingen veier fører lenger
til små rydninger i skogen,
til de grå stuer
som skjuler noen.
Fryktsomt
dyrker de jorden
og en skjør fred.
Trygghet er trærnes hvisken.
Redsel er en motorlyd
fjernt i natten.
Forsoningstegnet
Godt er det
at svastikaen
ss- runer
og andre symboler
for massehysteri
og maktarroganse
og maktarroganse
bare sjelden oppstår
som visuelle naturfenomen.
Aldri tenkte jeg
at jeg skulle bli så trist
ved synet av en regnbue.
Mormors hender
Foldet over salmeboken,
så i dulgt bevegelse
brettet en seddel
igjen og igjen
liten nok til ikke å synes
under mynten til kollektskålen.
Slik
Mormors hender
Foldet over salmeboken,
så i dulgt bevegelse
brettet en seddel
igjen og igjen
liten nok til ikke å synes
under mynten til kollektskålen.
Slik
festet hun et grep
om evigheten.
Himmelskrift
om evigheten.
Himmelskrift
Med varlige, sterke hender
sammen
i felles grep om rorkulten
gjennom stjerneløst mørke:
Slik
seilte gamle sjøfarende
i trygg erindring
om grågåsplogen,
himmelsignaturen,
et gjentatt ”Ja”
til håpet
i felles grep om rorkulten
gjennom stjerneløst mørke:
Slik
seilte gamle sjøfarende
i trygg erindring
om grågåsplogen,
himmelsignaturen,
et gjentatt ”Ja”
til håpet
og livet.
Hvor langt livet er
Jeg har fått som en anelse om dette,
at noen olding blir jeg vel ikke.
Og noen ganger nikker det i meg
at ja, det får så være!
Som i dag, da jeg gikk stien rundt tjernet
og en gammel mann
kledd i rosa
løp forbi meg flere ganger.
Kanskje fikk han vristet noen dager fra evigheten
slik,
men han stanset ikke for å se på de to stor-lomene
som lekte i vannet
der vindrossene skrev mørkeblå himmelskrift.
Ikke kunne jeg se at han knelte ved den vesle sletten
i takknemlighet
over markjordbærenes sommersødme,
eller satte seg på hvilesteinen
der blåklokkene bøyer seg mot Jorden,
uten at de synes mindre for det.
Hørte han lyden av et brus
var det blodet som strømmet ved øregangene,
og ikke altets sakte hvisken i furukronene.
Det jeg så, var en fryktsom sjel
som jaget livet
forbi.
Lys gjennom glassmaleri
i løvskogskatedraler.
Ange av smeltende nordavind
et langsomt bulder
av tusen gnistrende hestehover
langs veiene.
Våren
er sjelens landkjenning
med himmelen.
Under solen
Frisinnet
kalles også de
som marsjerer i takt
med tidsåndens trinn.
Følger som i dans
dens virvlende piruetter,
de søkende sprang -
med historiens pendel
mot tilværelsens akvarievegg.
Forvaltningsloven
De trygge anskuelser i tiden ...
Å, si meg heller noe med en kime av liv!
Skapelsen
er også høststormer som river
og rokerer.
Argumenter virvler døde mot marken,
før vinterens islagte flater
speiler retthaverens stivnede og ansiktløse gestalt.
Vårens løfter
er likevel eslet den ordløse fortvilelse,
når henders hjelpeløse gester
mot hovmodets tornehekker
blir til såmannens kast
med utsæd
Skapelsen
er også høststormer som river
og rokerer.
Argumenter virvler døde mot marken,
før vinterens islagte flater
speiler retthaverens stivnede og ansiktløse gestalt.
Vårens løfter
er likevel eslet den ordløse fortvilelse,
når henders hjelpeløse gester
mot hovmodets tornehekker
blir til såmannens kast
med utsæd
for sommerens grøde.
Lite beveges
det ukrenkelige
av linfibre og karbon-isotoper
i materiens protokoll.
Annen erkjennelse
er lyttende,
på valfart
bærende fram sitt beste,
dagsmarsjer foran kjemien.
Pilegrimsveier,
nennsomt vevede tråder
et brudeslør bredd over Jorden.
Meningene
Nei meninger?
Slikt noe
vet jeg ikke av at jeg har lenger.
De siste klippet jeg vekk,
et par underlige utvekster
bak på ryggen.
En tid gjorde de tjeneste
som fluesmekkere,
men da fjærene falt av
dugde de ikke til noe lenger.
Ikke var de så vakre å se på heller,
egentlig.
Jeg kastet dem i ovnen med lett hjerte.
Forresten,
jeg snakker litt lettere med folk igjen
nå.
Ved Grensebanen
Så takker jeg likevel Gud
for godstogene.
For håp i containere,
eller tømmer,
slip og skurlast,
med mål for materien
og tro på konsekvens.
Rammeavtalen
er ennå på skinner,
signert
med fysikkens lover
og malmens musikk.
Jeg åpner et vindu
for jernoratoriet
gjennom natten.
Ord på trettendedagen
Trå varlig,
sier stjernetyderen.
La ikke ditt mål
være det som hylles
Jeg kastet dem i ovnen med lett hjerte.
Forresten,
jeg snakker litt lettere med folk igjen
nå.
Ved Grensebanen
Så takker jeg likevel Gud
for godstogene.
For håp i containere,
eller tømmer,
slip og skurlast,
med mål for materien
og tro på konsekvens.
Rammeavtalen
er ennå på skinner,
signert
med fysikkens lover
og malmens musikk.
Jeg åpner et vindu
for jernoratoriet
gjennom natten.
Trå varlig,
sier stjernetyderen.
La ikke ditt mål
være det som hylles
som naturlig.
Se, sjelers armod
kler seg i uniform
og marsjerer.
Et menneske
kan løfte seg
over seg selv,
og ta andre med
Se, sjelers armod
kler seg i uniform
og marsjerer.
Et menneske
kan løfte seg
over seg selv,
og ta andre med
i stillhet.
Anskuelse
Farger er en illusjon,
sa den blinde
famlende i sitt håndfaste.
Eller en virkelighet
tenker jeg,
bredd ut over virkeligheten.
Slikt som også noen kaller tro.
I landet Nod
Fristeren kom til kvinnen og sa:
- Er du mannens jevnbyrdige,
da gjør alt hva han gjør
og du skal smake frihetens sødme.
Dernest kom Fristeren til mannen og sa:
- La kvinnen ta dine plikter,
la henne alene beskikke ditt hus
og hun skal elske deg høyere.
Og Fristeren sa til dem begge:
For se, deres vilje
kan visselig bøye Gud Herrens.
Anklagen
- Hat! sa du
anklagende
og triumferende.
Slik
og bare slik
kunne du hevde din tanke.
Lite fatter du
i din lettkjøpte seier
hva du har sådd
før du får se det spire.
Hva som vil bre seg ut
når det har slått rot.
Hva du har dratt over deg selv
og ditt
når annen grøde er kvalt.
Dette har du dyrket fram,
ja nettopp du.
Slik
og bare slik
kunne du hevde din tanke.
Lite fatter du
i din lettkjøpte seier
hva du har sådd
før du får se det spire.
Hva som vil bre seg ut
når det har slått rot.
Hva du har dratt over deg selv
og ditt
når annen grøde er kvalt.
Dette har du dyrket fram,
ja nettopp du.
Der intet hat fantes.
Perspektiv
Nylig leste jeg det igjen et sted –
at heldigvis går verden fremover.
Ja, tenker jeg,
og fortsetter verden fremover
like raskt som nå,
så er den vel snart også framme.
Seremoni
I dag
leser jeg ikke poesi.
Jeg maler korn.
Håndfaste fragmenter
av håp
og himmel.
Havre, rug,
bygg,
spelt
og hvete.
Left to lose
Fattig er man
også
når ingenting lenger
synes verdt å eie.
Bånd rives av
også
når ingenting lenger
synes verdt å eie.
Bånd rives av
resignert, hastig -
ny avfallspose
ny avfallspose
langs perforert livslinje.
Båndene som brast
I de dager
da sorg måtte analyseres,
fragmenteres
og rettferdiggjøres
fikk den et underlig skinn
som av bitter glede.
Sorg som sorg
måtte bæres i det stille
alene.
Ble jeg en fremmed
I landet jeg begynte
eide jeg ennå skogene og fjellet,
og i mørket
var landeveiene mine alene.
Ikke lenger tenkte jeg meg inn
bak de lysende ruter.
Stjernene ble mine fortrolige,
varlige vinger
og nattemyke poter
hadde mine venner.
Jeg kjente også noen trær
som lot meg dele deres røtter.
da sorg måtte analyseres,
fragmenteres
og rettferdiggjøres
fikk den et underlig skinn
som av bitter glede.
Sorg som sorg
måtte bæres i det stille
alene.
Ble jeg en fremmed
I landet jeg begynte
eide jeg ennå skogene og fjellet,
og i mørket
var landeveiene mine alene.
Ikke lenger tenkte jeg meg inn
bak de lysende ruter.
Stjernene ble mine fortrolige,
varlige vinger
og nattemyke poter
hadde mine venner.
Jeg kjente også noen trær
som lot meg dele deres røtter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar