Å sanse, i en våkenatt som ender
fra skyggene, på klodens drift mot dag.
Et morgengry, der mulmet sakte vender
som streifet av et varlig vingeslag.
Når lyset blir til nye ord som sender
forseglet ”ja”, til liv av alle slag,
når tanken går i kne, og vi erkjenner
at alt vi tror vi vet er selvbedrag.
I alt som er, der bor den samme gåte,
i stein og støv, i viljen i ditt sinn.
Vi tenker og vi tror på jordisk måte
på vandring i en stige, trinn for trinn,
som streifet av et varlig vingeslag.
Når lyset blir til nye ord som sender
forseglet ”ja”, til liv av alle slag,
når tanken går i kne, og vi erkjenner
at alt vi tror vi vet er selvbedrag.
I alt som er, der bor den samme gåte,
i stein og støv, i viljen i ditt sinn.
Vi tenker og vi tror på jordisk måte
på vandring i en stige, trinn for trinn,
før lyset gjør vår tanke til en flåte
som bærer – inntil vannet trenger inn.
som bærer – inntil vannet trenger inn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar