Velkommen til å kikke rundt i Skaldskapet! Nettstedet her er ment å bli lagringsplass og referanseplattform for tekster innen ulike sjangere. Det vil bli presentert både alvor og skjemt, alt fra bønn til bannskap, noe lavmælt og fredsommelig, men også et og annet tennerskjærende og kanskje provoserende. Mye av det er representativt for tanker jeg har ennå i dag, annet kan være idéer jeg har vendt meg noe bort fra. Slik håper jeg å få til en vidtfavnende samling av skriveriene mine, der både lys og skygge hører med.

tirsdag 26. mai 2015

Da hinmannen ble ikke-røyker



For en tid siden stod jeg noen minutter og hutret på en iskald jernbaneperrong. Flere andre stod spredd rundt omkring, enkeltvis. En kar gikk fra den ene til den andre, og på gebrokkent norsk stilte han et spørsmål som vil klinge svært så velkjent for alle som husker noen år tilbake: - Har du fyr?

Noen nedverdiget seg til å riste på hodet, andre bare snøste foraktelig og snudde ryggen til.

Hadde dette vært for femten – tjue år siden, hadde et slikt spørsmål sannsynligvis vært nok til å bryte isen. Folk ville stått i små grupper og tatt en røyk sammen. Ja for de fleste røykte, dette var da også et av de siste halmstrå for sosial interakjon i den moderne, travle verden.



Nettopp sigarettene var det som satte sitt preg på forrige århundre. Enkelte hadde riktignok tatt opp vanen med tobakksbruk tidligere, særlig mannfolk. I røykingens spede begynnelse i Vesten var det pipe og sigarer som ble brukt. Slikt krevde tid og stille kontemplasjon, og var dermed også svært forenelig med glede og harmoni. I og med at det i praksis ikke kunne skje så ofte, ble skadevirkningene på kroppen sikkert også mindre. Sigaretten var derimot mer flyktig, og man kunne lettere røyke mens man utførte sine daglige oppgaver. Dette var på samme tid som kravene til effektivitet, høyt tempo og generell ”fleksibilitet” for alvor ble merkbare. Røykingen gjorde sitt til at folk likevel kunne leve med dette nye presset de ble utsatt for. Med sigarettene kunne de ta med seg sin menneskelighet, om enn ganske oppstykket, inn i den travle hverdagen.

Nå er det ikke noe poeng i å benekte at tobakk er skadelig for den fysiske helsen, det er ugjendrivelig bevist. På den annen side er det mange indisier på at røyking kan ha en positiv virkning for det mentale sunnhetsnivået.  Kanskje også for generell kreativitet? Vi kan minnes at en gullalder innen kunst falt sammen med røykingens æra. Forfattere, malere og musikere; det er ikke lett å forestille seg noen av "de store" uten å se de i skyer av tobakksrøyk.  Senere har en ny og "sunn" generasjon av kunstnere kommet til, og mange vil nok i sitt stille sinn tenke at nivået på det de formidler ikke tåler sammenligning med disse tidligere tiders mestere.

Uansett var røyking et sterkt incitament for avslappet sosial omgang mennesker imellom. Det er vel verdt å huske hvordan tobakksplanten først kom i bruk, det var i ritualene omkring fredspipen hos indianerne, De kjente tydeligvis til at nikotinen hadde harmoniserende egenskaper. Her skal vi for øvrig hente fram noen tanker fra den kinesiske filosofen Lin Yutang, gjenfortalt av Kjell Arild Pollestad:


"Det eneste som skjer når en røker blir sint, er at han tenner en pipe eller sigarett og ser dyster ut. Men det varer aldri lenge. Følelsene har allerede fått utløp i sigaretten, og selv om han gjerne vil fortsette å se sint ut, får han det sjelden til. Tobakkens milde duft virker beroligende, og etter hvert som han blåser ut den ene røykskyen etter den andre, er det som om hele hissigheten følger med opp i luften."

Nils Kjær var inne på noe av det samme: "Det er utvilsomt sigarettens misjon i sjelelivet å stagge bekymringene og gjøre nuet innholdsrikt og verdifullt.”

"Ekle, små moralister", sa Odd Børretzen om unger som rynket på nesen og klaget da de gikk gjennom røykevogna på toget.Nå har disse ungene blitt voksne, og flere av dem har kommet i maktposisjoner. 


Jeg husker jeg leste en bok om hvordan å slutte å røyke, det var en gang på åttitallet. Noe av metoden gikk ut på at man fra første dag skulle definere seg som ikke-røyker. Det ble videre innprentet at man på alle måter skulle distansere seg fra røykere, ikke bare fysisk, men mentalt. For eksempel, med en gang man kom gjennom døren på en restaurant, skulle man spørre etter rom for ikke- røykere.  Så skulle man lage bråk hvis det ikke fantes noe slikt. Uavlatelig skulle man prøve å finne måter å plage eller trakassere røykere, når og hvor man kom over dem. Dette skulle nemlig hjelpe til med mentalt å befeste rollen som ikke-røyker, slik at man ikke ”sprakk”.


Allerede den gang tenkte jeg, at her er noe som bærer forferdelig galt av sted. Og i retrosepekt, stormløpet fra myndigheter og deres våpendragere mot røyking og røykere, har vært bortimot unikt i sitt vesen. Propagandaen har gått langt ut over hva som kan forklares med omsorg for røykernes helse. Ingen virkemidler har vært for sterke, ingen hets for usmakelig. Noe lignende har man aldri sett brukt mot andre laster. Ikke mot alkohol eller narkotika, der har det som regel vært et element av medmenneskelig forståelse for de som er avhengige.

Kanskje gjenspeiler denne saken en helt annen prosess i samfunnets og menneskehetens utvikling, noe som ikke har med røyking å gjøre i det hele tatt?  Vi skal ikke se bort fra at det har vært en arena for en annen av tidens konflikter; bevegelsene i retning av større individualisering, og på den måten ødeleggelse av samhold mennesker imellom.

Da jeg for egen del som ofte finner det vanskelig å tro på konspirasjoner, skal jeg utfordre og kanskje provosere leseren til å se spørsmålet fra en ganske annen vinkel; et destruktivitetens forklaringsbilde som i hvert fall for meg gjør helheten litt mer begripelig. I alt slikt som ser ut som nøye planlagte og trinnvist gjennomførte aksjoner mot menneskelig harmoni, kan vi ser for oss en bestemt gestalt med horn og hale. Tidligere var han kjent for å hviske blide og innsmigrende ord til alle som ville låne ham et øre, og alltid visste han hva de helst ville høre. Slik ser vi at røykingens forskjellige epoker passer utmerket som utspekulerte trekk i innsatsen for å ødelegge sjelefred så vel som fellesskap; først å få folk til å røyke, og så få dem til å slutte med det igjen - og selvfølgelig alltid ved hjelp av de argumenter som klinger best i tiden. Stimulansen ble smilende tilbudt folk for at de skulle kunne holde ut med industrialiseringen og stemplingsklokkenes tyranni, slike travelhetens fenomen som i seg selv også førte mennesker fra hverandre. Og så, etter en passende tid når de fleste var fanget i de nye sosiale mønstrene, måtte de bort fra vanen igjen. Fremdeles var det hver enkelts beste som ble holdt frem som argumenter, men nå ble også pisken tatt i bruk. Alle røykere har sine historier å fortelle om dette, om hatefull sjikane, diskriminering og sosial utestengelse.

Resultatet har uansett blitt at menneskene nå er enda mer overlatt til seg selv. Fremdeles er de fanget av storsamfunnets krav, men det er slutt på de små, trivelige pausene, slutt på småpraten og den særegne roen som nikotinen tross alt ga. Individene har blitt ledet enda lenger bort fra hverandre, og bort fra seg selv.

Før i tiden var det gjengs kunnskap at dum var han i hvert fall ikke, han med horn og hale. Samtidig visste de fleste at han heldigvis ikke kunne få mer makt over mennesker enn de selv var villige til å gi fra seg. Nettopp den forståelsen hadde jo heller ikke vært så dum å ta med seg inn i den moderne verden.


I dag ser jeg at enkelte prøver å gjenskape et bilde av ham som en naiv og litt latterlig framtoning. Det er kanskje ikke så vanskelig å se hvem som til syvende og sist drar fordel av at folk får en slik forståelse av destruktivitetens vesen.

(Kategori: saker og aktualiteter)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar