Velkommen til å kikke rundt i Skaldskapet! Nettstedet her er ment å bli lagringsplass og referanseplattform for tekster innen ulike sjangere. Det vil bli presentert både alvor og skjemt, alt fra bønn til bannskap, noe lavmælt og fredsommelig, men også et og annet tennerskjærende og kanskje provoserende. Mye av det er representativt for tanker jeg har ennå i dag, annet kan være idéer jeg har vendt meg noe bort fra. Slik håper jeg å få til en vidtfavnende samling av skriveriene mine, der både lys og skygge hører med.

fredag 7. august 2015

Seksualitet og tidsånd

Saker og aktualiteter

Med fare for bli oppfattet som utidig, og i tillegg en som ikke unner andre å glede seg over blod og … nei unnskyld, brød og sirkus; likevel lar jeg det stå til med følgende betraktninger. Utgangspunktet er at jeg undrer meg stort over den generelt voldsomme interessen for andre menneskers seksualitet, for deres preferanser og generelt for detaljer fra deres intime liv. 

Her kan en først og fremst se på medias overdrevne fokus på kjønn. Tabloidene har også solid erfaring med at ulike overgrep er stoff som fenger og selger godt. Nå mener jeg ikke annen enn at slike overtredelser naturligvis skal påtales, dømmes og fordømmes, når de skjer. Ja, men at så mange mennesker føler de har rett til å få servert alle detaljer i slike prosesser! - for slik å kunne grassere i pikanterier omkring andre menneskers ulykke? Hvorfor er det nettopp på dette feltet så kolossalt fokus på menneskers feiltrinn og forbrytelser, og hva forklarer den tilsynelatende uslukkelige tørsten etter så vel slibrige detaljer som å få mulige overtredere plassert lett synlig i offentlighetens gapestokk? Disse spørsmålene er kanskje ikke så banale, og svarene ikke så selvinnlysende som ens første innskytelser sier.


Jeg tror følgende kanskje kan være av en viss signifikans i forhold til disse problemstillingene. I England, i kjølevannet etter den såkalte Saville saken, hvor denne svært kjente figuren gjennom årtier begikk alvorlige overgrep mot hundrevis av barn og unge, ser vi i dag mange andre menn som blir trukket for retten. Noen av dem er anmeldt for voldtekter de skal ha begått helt tilbake på 60 – og 70 tallet. I enkelte tilfeller har de mistenkte altså rukket å bli mer enn åtti år gamle. Vi ser også tilfeller med etterforskning mot mennesker som lenge har vært døde. Noen er tiltalt for overgrep mot barn og unge, men ikke alle. Det kan også være mot kvinner eller menn på deres egen alder.

Jeg aner naturligvis ingenting om hvor skyldige eller uskyldige disse menneskene kan være. Imidlertid tror jeg at noen av dem er svært så oppriktige når de hevder at ikke de begriper hva deres overtredelser kan ha bestått i. De husker riktignok at de gikk til sengs med hundrevis av partnere, slik som skikken var i de tøylesløse seksti - og syttiårene. Som en av dem uttrykte det; han anså det som fullstendig utenkelig at han noen gang skulle hatt behov for å overtale noen, enn si å tvinge seg til sex. Alltid var noen tilgjengelig, det var ”peace and love, man”, både kvinner og menn var avslappede og coole i forhold til kjønn. Og frie, i hvert fall het det seg slik.

Alle som levde den gang, husker sikkert hvordan de fleste gamle normer ble oppløst. Dette skjedde under applaus fra de fleste. Idealet kaltes seksuell frigjøring. Folk skulle hygge seg med hverandre hvor og når det falt dem inn, innendørs så vel som utendørs. De som var betenkte over dette og ikke hadde lyst til å være med, de ble gjerne stemplet av sin samtid som ”ufrigjorte”, eller som sykelig hemmet.

For egen del tror jeg slett ikke holdningene den gang brakte menneskeheten noe særlig framover angående frihet i det hele tatt. Nettopp derfor synes jeg også det er verdt å reflektere litt over nettopp dette; en generasjon som går inn på å dømme og straffe sine foreldre og besteforeldre for deres frivoliteter for femti år siden eller mer. I parentes bemerket, det er da også et underlig scenario med disse mimrende oldingene som etter høyst varierende evne prøver å gjenkaller minner om sine eskapader i ungdommen.

Min påstand er likevel at mye av det vi ser i dag, er moralisme uten moral. Likevel tror jeg det er blandet inn et snev av sorg over noen ganske annerledes idealer som visstnok eksisterte en gang, men som nå synes døde og begravde for lengst.

Slik kan det godt hende at mange innerst inne føler at noe er ravende galt også med samtidens normer for seksualitet. Kroppsidealer, prestasjonsfokus, kontroll og teknikk later til å ha blitt substitutter for lidenskap. Videre sies kjønn å være tillært adferd, og ikke medfødte egenskaper.  Mennesker synes livredde for nærhet og bånd.  I stedet har det utviklet seg en klinisk, steril og knusktørr tilnærming til noe som også kalles seksuelle "rettigheter". 


Da er det kanskje ikke så underlig likevel, det som kom fram i en undersøkelse for noen år siden. Et flertall av de spurte, også de som levde i stabile parforhold, foretrakk pornografi og selvhjelp framfor intim omgang med en partner. Det var stort sett forventninger til prestasjon som virket hemmende.

Usikkerheten må nødvendigvis bli stor, når det ikke finnes annet enn en flagrende og alltid ubestemt tidsånd som rettesnor. Kanskje er dette noe av forklaringen på den nærmest abnorme interessen for andre menneskers intimiteter, for dyneløfting, nysgjerrigheten på hva andre gjør med hverandre - eller mot hverandre - i det skjulte.

Tabuer er kanskje nødvendige, men av og til kan det også se ut som det trenges noen til å bryte dem.

Proporsjonalt med indignasjonen på vegne av ofrene, flammer også hatet til stadig nye høyder mot de som utpekes som pariaer. Kanskje kjenner mange at det er deres egne grenser som blir truet, kanskje blir de minnet om forventninger, press eller utilbørligheter de selv har vært utsatt for. Høyt roper nok også de som ser hos andre noe som de forsøker å undertrykke hos seg selv. 


Uansett, i bunnen av alt dette ligger kanskje enkeltmenneskers nagende lengsel etter noe annet og bedre. Også slik er vi ensomme skapninger. Noen har sagt det er synd på oss.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar