Velkommen til å kikke rundt i Skaldskapet! Nettstedet her er ment å bli lagringsplass og referanseplattform for tekster innen ulike sjangere. Det vil bli presentert både alvor og skjemt, alt fra bønn til bannskap, noe lavmælt og fredsommelig, men også et og annet tennerskjærende og kanskje provoserende. Mye av det er representativt for tanker jeg har ennå i dag, annet kan være idéer jeg har vendt meg noe bort fra. Slik håper jeg å få til en vidtfavnende samling av skriveriene mine, der både lys og skygge hører med.

mandag 20. januar 2014

Trollgården i Brandval

(Noveller / fortellinger)

Det er sommer. Ja hva mer, det er juli og glade dager. Jeg fryder meg over åpent landskap og stor himmel, her jeg sykler fra Kongsvinger oppover mot Brandval. Glomma flyter bred og blid ved siden av meg, majestetisk i sin tidløshet.  Nå som før vokser både korn og grønnsaker villig på vakre og velstelte gårder.

Etter hvert svinger jeg av mot vest. Det går en vei over åsen her, den ender ved riksveien på østsiden av Storsjøen.  Jeg har kommet i tanker om noe underlig jeg leste en gang, en fortelling om en såkalt landeveisloffer. 

Det var visst mange slike som ferdes her før i tiden. Særlig i årtiene før og etter første verdenskrig strømmet titusener av menn ut på landeveiene i hele Skandinavia. Det var frifanter og tiggere, noen ganger leilighetsarbeidere. Helst var dette mennesker som det ikke var blitt plass til i den moderne samfunnsstrukturen, eller som verken kunne eller ville innordne seg de nye krav. Selv anså de seg gjerne som nomader og vandrende filosofer, og mange kalte seg da også for "yrkesloffere". 


Ganske snart kommer jeg inn i skikkelig villmark, men skimter rester av en og annen gammel utløe mellom trærne. Nettopp slike løer ble ofte brukt av lofferne til overnatting, både sommer og vinter. Var de heldige, kunne det være noe høy der til å grave seg ned i. Bare i ytterste nødsfall ville de be om nattely på noen låve. Svaret ble så ofte nei allikevel, og andre menneskers frykt og forakt kjennes like godt inn til margen som både snø og kulde.  Slik hendte det også at enkelte frøs i hjel. 

Nettopp fra disse traktene oppstod det altså en ganske spesiell historie, som lofferne etter hvert kom til å fortelle seg imellom. Slik jeg husker det, handlet den om en mann som vinterstid vandret gjennom Brandval og videre inn i skogen. Døden nær av sult og kulde, kom han til en gård der han tok sjansen på å gå inn. Imidlertid ble han tatt bedre i mot enn han trodde var mulig på denne siden av graven. Alle han møtte var snille og vennlige, og rykende varm mat ble satt fram. Det var først da vakre hulderjenter kom og satte seg bort til ham, at han fattet det var en trollgård han hadde kommet til. Alt som tenkes kunne av kjødets gleder fikk han oppleve denne ene natten han var der.

Senere fortalte han om dette, og beretningen fikk etter hvert sagnets form.  De færreste loffere trodde nok for alvor at de kunne bli oppvartet på en trollgård i nærheten av Brandval. Langt viktigere var det at fortellingen helt og holdent var deres egen. Den ble som et slags bevis på at også de hadde sin kultur, sin historie og et slags fellesskap, om det enn var aldri så løst sammentuftet.

Skogen blir tettere oppover i lien. Noen av de eldste trærne ved veien, bjørker og furuer, stod sikkert her for hundre år siden også. Tette kroner som ga ly for regnet, grove stammer som var gode å hvile ryggen mot. Jeg tenker på dette med gjensidig frykt mellom mennesker. Erfaring sier at slikt ikke har forandret seg stort her i verden.

Jeg sliter i stadig brattere bakker, før terrenget omsider flater litt ut oppe ved Balsjøen. Med ett lyder noen mektige skrik, og en stor ravn flyt opp rett ved veien. Jeg følger den med øynene. Dermed ser jeg ikke hvor jeg kjører, og styrer rett ned i grøfta. Takk skjebne ... ! Vel, alvorlige fallet blir det ikke. Verre er det med sykkelen, jeg ser at forhjulet er helt forvridd. Jaja, det var den turen! Det er ikke annet å gjøre enn å ringe etter noen som kan hente meg. Jeg fisker fram mobilen. Nå … så er det ingen signaler! Her i ødemarken er det ikke dekning.

Så er det ikke annet å gjøre enn å ta bena fatt. Hvilken retning? Jeg bestemmer meg for videre oppover. I høyden med nesten fri sikt må det vel slå inn noen basestasjoner, selv om de er et godt stykke unna.

Dermed fortsetter jeg langs veien til fots. Innimellom stopper jeg og sjekker telefonen. Etter hvert har det begynt å skumre. Det var jo også meningen at dette skulle være en tur gjennom sommernatten. Først da jeg ser et blink og hører tordenen som ruller bak meg, kommer jeg til å huske på regntøyet som ligger igjen i sykkelvesken. Ja, så må jeg vel bare snu. Men så er det så inderlig for sent likevel. Slusene åpner seg nesten øyeblikkelig, og jeg blir så våt som det går an å bli før jeg rekker inn under det nærmeste grantreet.

Regnet går over til hagl, og jeg hutrer der jeg står. Etter en stund husker jeg  på mobilen i skjortelommen. Bak displayet ser jeg bare dugg og vanndråper. Den er død.

Jeg begynner å gå igjen, det gjelder vel bare å komme seg fram til folk. Jeg langer ut det beste jeg kan. Hender og underarmer dovner vekk, og jeg forsøker å gni dem mens jeg går. Det skal da ikke være mulig å fryse seg helt fordervet, slik midt på sommeren?

Det kommer flere skurer, og jeg blir så våt og kald at det ikke er noen vits i å søke ly lenger.  Men at det kan bli så bitende kaldt i juli! Jeg kjenner meg heller ikke helt igjen, for det er mange år siden sist jeg var på disse kanter. Hvis jeg er omtrent der jeg mener, er det godt og vel en mils vei igjen til bygden. Klarer jeg det? Jeg kjenner en klo av angst gripe i meg, for nå tviler jeg. Likevel må jeg jo bare prøve.

Jeg hører som et ekko av ravnens skrik, og jeg stopper et øyeblikk for å lytte. Da legger jeg merke til et jevnt brus gjennom skogen. Kanskje er det fossen i Brattfallet? Å Brattfallet, det er et fragment fra Eden som har materialisert seg her i de østnorske skogene. En elv som renner over en høy og knivskarp bergegg, en stor mørk dam nedenfor med myrer og gamle trær som speiler seg. Et urgammelt bilde av en stor ro, hinsides menneskets evne til å gripe.

Jeg får en sterk trang gå dit ned og bare å sette meg ned. Jo, jeg gjør det, for jeg husker at noen har nevnt en gapahuk eller noe slikt som er satt opp der i senere tid. Kanskje er jeg så heldig at en eller annen har lagt igjen en eske fyrstikker ... jeg tar av veien og går etter lyden.  Da, med ett får jeg likevel se det jeg mest av alt har lengtet etter. Jeg skimter lys et stykke unna, ja flere lys, og sannelig aner jeg også konturene av en stor bygning.  Snart ser jeg en avlang fasade med glassveranda.  Har jeg allerede kommet ned til bygden? Vel, dette er ikke tiden for å spekulere på slikt. Jeg går helt fram, finner en dør og banker på.

En diger kar åpner. Ansiktet er et virvar av hår og skjegg, og et par godmodige øyne kikker ut derfra. ”Kom inn” sier han bare. Han ser vel at jeg er utmaset. Han viser meg inn i en enkelt innredet stue med tømmervegger uten panel. Han rister på hodet da han ser hvor våt jeg er. ”Det der må du få av deg og tørket”, sier han. Fra en knagg tar han en diger fleecejakke som han rekker meg, før han går bort og gjør opp noe varme på peisen.

Etter hvert får jeg fortalt om uhellet, og om mobilen som regnet ødela.

”Her er det dekning”, sier han, ”og du kan bruke telefonen min. Men ikke bry deg om å ringe etter noen til å kjøre, jeg kan hjelpe deg videre. Likevel er det best at vi drøyer til i morgen.”

Takknemlig tar jeg i mot telefonen og taster ned et par forklarende meldinger. Jeg aner ennå ikke hvor jeg har kommet hen, så jeg spør. ”Å” svarer han, ”denne plassen ble en gang kalt for Tåkehaugen, og det navnet har blitt hengende ved.”

Tåkehaugen … Tåkehaugen? Jo, dette underlige gårdsnavnet har jeg vitterlig hørt noen gang, men i farten klarer jeg ikke helt å plassere det.

Han begynner å dekke et bord, fra et annet rom henter han spekemat og flatbrød. Han byr velbekomme, og den enkle maten gjør underverker. Varmen vender tilbake i kroppen.

”Du er altså en slik en som reker langs veiene, du?” sier han sakte. Jeg skal til å svare med min vanlige, unnskyldende frase, om at jeg driver da og arbeider litt jeg også, slik som andre. Da ser jeg at smilet hans slett ikke har det spottende og inkvisitoriske uttrykket som jeg er så vant til å se. Derfor nikker jeg bare. Ja, for det er jo nettopp slik det er. Veiene alene er målet, og gleden bakom så mye.

”Jeg trodde jeg skulle fryse bent i hjel i kveld” sier jeg bare. Han rister på hodet og ler litt. Så sier han noe underlig: ”Du synes godt om at du får leve, da?”

Hva i all verden kan han mene med å spørre om noe slikt? Det er ikke lett å finne noe høvelig svar i farten. Jeg har vel egentlig aldri vært særlig tess til dette med snakking heller. Mine glade stunder har jeg hatt alene og i det stille. Likevel, å få oppleve verden, være den bevisst! Gå gatelangs i gamle, ærverdige byer, eller langs landeveier. Få se vakre katedraler, eller gårder, dyr og fugler – ja, bare å få sanse en eneste sommerfugl!

Jeg tenker at når jeg kommer forbi noe kryp som har ramlet ned i en vanndam, vil jeg helst hjelpe de opp igjen. Større dåder enn som så er jeg ikke eslet til, men jeg savner det heller ikke.

Derfor nikker jeg denne gangen også, litt forsiktig, men han later til å være fornøyd. ”Det er alltid trivelig å kunne hjelpe en veifarende”, sier han bare. Vi spiser videre i taushet, mens en brennende tyrived hvisker sakte borte i peisen.  Senere viser han meg opp til et gjesteværelse. Jeg rekker bare så vidt å glede meg over en myk og ferdig oppredd seng, før jeg forsvinner ned i en dyp velsignelse.

Neste morgen er det solskinn og frokost på verandaen. Mannen er strålende blid. Vi finner et og annet å snakke om også, noen småtterier av felles interesse. Begge har vi lagt merke til at forskjellige sangere har fått frem store kull med unger i år, og vi gleder oss også over at oteren har funnet veien tilbake til flere vassdrag her i øst. Og fisken i Storsjøen, ja artsbalansen har endret seg de siste årtiene, men mangfoldet er visst der ennå.

Etter kaffen strekker han seg og kikker ut mot noen godværsskyer som puffer seg opp i sør. ”Nå skal jeg se deg vel av sted videre”, sier han. Vi går ut, og jeg ser meg rundt etter en bil. Men nei, mannen skrår tvers over tunet og bort til skogkanten. Det går en sti videre, men den er så smal at vi ikke kan gå ved siden av hverandre. Han spør om jeg vil gå først.

Da er det at det skjer, dette jeg ikke kan fatte!  Vi har bare gått en liten stund, da vi befinner oss akkurat der jeg forlot sykkelen ved veikanten. Den står her fremdeles, men nå ser hjulet til å være i orden igjen. Jeg snur meg for å få en forklaring, men får bare et glimt av mannen i det han forsvinner tilbake inn i tykningen. Jeg roper etter han, men det kommer ikke noe svar. Stien kan jeg heller ikke få øye på lenger.

Foran meg står skogen og bare skogen, tett og lukket.

Epilog

Jeg kommer hjem omkring nonstid. Ikke så verst sliten, men med mange underlige tanker. Nesten med en gang går jeg opp på loftet og leter fram en bok. Den heter ”Veien til Klockrike”, og er skrevet av Harry Martinson. Jeg mener bestemt at det var der jeg en gang leste om det gamle sagnet. Så må jeg likevel legge boken fra meg igjen, da jeg leser disse ordene: ”Slik oppstod ryktet om trollgården Tåkehaugen i Brandval … ”

Et spørsmål former seg, det er visst et valg jeg må ta. Hva er viktigst, å bli trodd eller å fortelle?  Ennå finnes det kanskje flere her i verden som trøster seg til landeveiene. Jeg skrur på pc – en og prøver å samle tankene. Så lar jeg det stå til:

”Det er sommer. Ja hva mer, det er juli og glade dager. Jeg fryder meg over åpent landskap og stor himmel …”

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar