Det er en høy og mager kar, godt oppe i årene, litt dradd i ansiktet med vertikale furer. Ennå er han ganske mørk i håret, men noen jerngrå tuster bruser hissig fram ved tinningene under skyggelua. Det er Anders dette, og nå har han vært oppe ved postkassen. En avis og et par julekort slenger han fra seg på kjøkkenbordet, uten å se nærmere på noe av det. I stedet blir han stående og kikke ut av vinduet. Både gårdsplassen og veien ble brøytet tidligere på dagen. En bekjent fra Bruket var her med traktor og snøfreser. Han stakk så vidt innom også, med en julehilsen og den tradisjonelle halvflaska fra hans gamle arbeidsgiver.
Julekveld og alt sammen, pokker ta det …
Blikket hans glir i retning av postkassene. Naboen Olav har også har gjort seg turen dit ned. Gamlingen går med subbende skritt gjennom snøen, med et godt tak i skistavene som han støtter seg til.
Veien bort til Olav har ikke blitt brøytet.
Det tar til å murre i mellomgulvet, det stinger også litt den vonde flekken der nede. Han kjenner noen streif av kvalme, og dermed vet han også hva for annet svineri som er i vente.
Olav ...
Til helsike med det! Hva i svarteste, heiteste var det å gjøre med disse gamle greiene nå?
- Det er jeg som har rett, tenker han arrig. Men denne gamle trøsten hjelper ikke så mye lenger.
- Det går an å ha rett for lenge, sa Vigdis en gang. Før i tiden hendte det at Olav ble nevnt mellom dem. Etter at hun døde, har han knapt nok snakket med folk i det hele tatt.
Han driver litt fram og tilbake på kjøkkengulvet. Han vet så inderlig godt hvordan timene ut over ettermiddagen og kvelden kommer til å bli. Som så ofte vil han bli sittende og flikke på den gamle skigarden av tanker om rett og feil. Han ser ut av vinduet nok en gang. Med ett banner han høyt og griper fatt i konjakkflasken som ennå står der på benken.
Olav står bøyd over vedovnen på kjøkkenet. Han er en tettbygget kar med kortklippet, hvitt hår. Han har et litt spørrende uttrykk i det brede ansiktet, som om han alltid går og lytter etter noe. Nå har han, sin vane tro, brukt forsidene av dagens avis til å fyre opp med. Han leser bare annonsene likevel. - Dessuten, tenker han, om det mot formodning skulle hende noe virkelig nytt her i verden …
Det banker på døren.
Olav kikker ut gjennom vinduet, selv om han godt vet at det ikke er mulig å se hvem som kan ha kommet innenfor bislaget. Han går for å åpne, og slik får han se Anders, naboen som han knapt har vekslet ord med på flere tiår. De blir stående og betrakte hverandre, avventende. Anders tar et lite skritt bakover. Han rister på hodet, griper seg i det, famler ned i jakkelommen.
- Jul … begynner han, men må stoppe for å rense stemmen. Juledram! Jeg tenkte kanskje …
Olav rister også på hodet, han skjønner ingenting.
- Har du tenkt deg inn? sier han. Så hører han vel selv hvor lite gjestfritt det lyder.
- Skal du ikke …
Han trekker seg bakover, og holder døra åpen. Den andre følger langsomt etter. Anders ser seg om. Det er så forunderlig likt hans eget hjem. Ingenting av innboet hører sammen, det er tilfeldige gjenstander samlet sammen over lang tid. Han ser et gammelt, massivt furubord med enkle rørstoler skjøvet inn under. Et gult veggskap med åpne skyvedører, et kaos av kopper og tallerkener skimtes på hyllene innenfor. Ved vinduet er det en hylle med en radio. Døra inn til kammerset er lukket.
Olav går foran ut i stuen og slår ut med hånden mot en tilfeldig plass. Han henter fram et par lakserøde glass fra hjørneskapet, de skåler og mumler noe om god jul. Anders sitter som om han er på spranget til å reise seg igjen. Han skotter over på noen gamle fotografier som henger på veggen. Så rykker han til ved synet av en ung, lyslugget mann. Noen hvite bokstaver skimtes nederst. "Leg ... Legion Norwegen". Jaha, så han har altså slikt svineri hengende framme fremdeles.
Det er Olav som står der på bildet, i frontkjemperuniform.
Vaktsomt lar han blikket gli videre langs rekken av unge og gamle ansikter. Olav giftet seg aldri. Anders har aldri sett han har hatt besøk av noen, verken slektninger eller andre. Ja hvordan var det nå dommen hans ble? Noen år i fengsel, Anders husker ikke hvor mange, og så var det vel ti års tap av borgerrettigheter.
Med ett får han øye på et bilde av Vigdis, et som må være tatt i hennes tidlige ungdom. Nå, han vet jo godt at hun og Olav holdt sammen i tiden etter at de gikk for presten. Han føler at han må si et eller annet.
- Ja, du skal ha takk for blomstene du sendte.
Det er snart to år siden begravelsen.
Olav har fulgt blikket hans. Han nikker, leter etter ord.
- Skal du ikke …
Han trekker seg bakover, og holder døra åpen. Den andre følger langsomt etter. Anders ser seg om. Det er så forunderlig likt hans eget hjem. Ingenting av innboet hører sammen, det er tilfeldige gjenstander samlet sammen over lang tid. Han ser et gammelt, massivt furubord med enkle rørstoler skjøvet inn under. Et gult veggskap med åpne skyvedører, et kaos av kopper og tallerkener skimtes på hyllene innenfor. Ved vinduet er det en hylle med en radio. Døra inn til kammerset er lukket.
Olav går foran ut i stuen og slår ut med hånden mot en tilfeldig plass. Han henter fram et par lakserøde glass fra hjørneskapet, de skåler og mumler noe om god jul. Anders sitter som om han er på spranget til å reise seg igjen. Han skotter over på noen gamle fotografier som henger på veggen. Så rykker han til ved synet av en ung, lyslugget mann. Noen hvite bokstaver skimtes nederst. "Leg ... Legion Norwegen". Jaha, så han har altså slikt svineri hengende framme fremdeles.
Det er Olav som står der på bildet, i frontkjemperuniform.
Vaktsomt lar han blikket gli videre langs rekken av unge og gamle ansikter. Olav giftet seg aldri. Anders har aldri sett han har hatt besøk av noen, verken slektninger eller andre. Ja hvordan var det nå dommen hans ble? Noen år i fengsel, Anders husker ikke hvor mange, og så var det vel ti års tap av borgerrettigheter.
Med ett får han øye på et bilde av Vigdis, et som må være tatt i hennes tidlige ungdom. Nå, han vet jo godt at hun og Olav holdt sammen i tiden etter at de gikk for presten. Han føler at han må si et eller annet.
- Ja, du skal ha takk for blomstene du sendte.
Det er snart to år siden begravelsen.
Olav har fulgt blikket hans. Han nikker, leter etter ord.
- Vi havnet jo på forskjellige lørdagsfester etter hvert, på den tiden.
Han løfter glasset, men svelger allerede før noen av dråpene kommer over leppene.
Anders tar også glasset sitt, finger med det, men setter det ned igjen. Ja nå sitter han altså her! Vigdis ... det var vel noe slikt hun alltid hadde ment han skulle gjøre.
- Jeg har hørt du var med ved Stalingrad, sier han omsider.
Så gremmer han seg øyeblikkelig over sine egne ord. Det er jo så ufattelig lenge siden, og han snakker som om det var et rykte som nylig har kommet ham for øre.
Olav bare ser på ham. Mumler noe uhørlig. Etter en stund trekker han pusten.
- Ja der var det jævlig kaldt, sier han bare.
Anders finner ikke mer å si, men om litt rensker Olav stemmen igjen.
- Men blodet i snøen, rart, det frøs liksom ikke. Vanskelig å gå i.
Han har vendt seg bort, ser ut gjennom vinduet.
- Flere av oss ble vanvittige der borte, tar han på igjen. Drepte kameratene sine. Eget befal også, de skjøt på alt og alle som stod foran dem.
Anders har aldri vært i noen krig. Han rister på hodet. Det blir en ny pause.
- En del av de gale ble tatt til fange av russerne. De skjøt vel noen av de, kanskje de fleste. Men jeg også har hørt at noen av de sloss mot oss, etterpå.
Anders tier fremdeles.
- Og så var det jo en og annen som gikk over frivillig også, sier Olav endelig.
- Enn du? spør Anders som en refleks.
Olav har kanskje ventet på spørsmålet.
- Nei, sier han kort. Jeg kom jo ikke til å bytte side.
Anders kjenner det som Vigdis stirrer på ham fra bildet.
- Nei, var det likt seg, sier han, forvirret. Bytte side ... der, men …
Hadde ikke Olav bare dømt seg selv, i og med at han så trassig hadde stått fast ved sine valg? Det er minner fra guttedagene som alltid dukker opp og gjør det hele så fordømt vanskelig. Han husker det var Olav som pleide å finne en råd, uansett hva slags knipe de hadde rotet seg bort i. Det var han som kameratflokken så opp til; det var han som hadde det endelige ord når krangler skulle avgjøres. Ikke fordi han var den sterkeste, men fordi han visste å si i fra når noe ikke gikk redelig for seg.
Anders kikker igjen bort på bildet av Vigdis. Med ett husker han noe som hun sa en gang, noe han ikke forstod. Den gang gjorde det ham bare sur og tverr, men ... I hodet gjentar han det for seg selv.
-Trofasthet begynner i hjertet og ender i viljen, hadde hun sagt.
Så er det som han plutselig forstår noe likevel.
Sakte sier han ordene til Vigdis høyt. Olav svarer ingenting, men det går noen rykninger over ansiktet hans.
Viljen, tenker Anders, er kanskje den mest høvelige målestokken tross alt, om man først skal gi seg til å dømme andre …
De ser forbi hverandre, men etter hvert kjenner Anders det som om stillheten blir annerledes. Hjerteslagene begynner å følge den langsomme rytmen fra gulvklokka.
Olav står opp og legger mer ved på ovnen. Han setter en kaffekjele på platen, han har et fat i hånden når han kommer inn igjen.
- Julebaksten, sier han og danderer utover noen kjeks fra en halvtom pakke.
De tar på med litt småprat om vær og føre. Av og til finner de på å skåle, men drikker begge så lite at det ikke er nødvendig å fylle glassene. Det surrer i klokka, den er i ferd med å trekke seg opp til fem slag.
- På denne tiden, sier Olav plutselig, pleide vi ungene å gå ut for å høre etter kirkeklokker. Det var mor som satte oss på det. Hun var vel glad for å bli kvitt oss en stund, der vi fløy rundt bena hennes.
Anders må smile.
- Vi gjorde det samme, sier han. Forresten hendte det at noen voksne var med, også.
De får samme tanke, og reiser seg. Olav går først. De kommer til å stå nær hverandre der ute på trammen. Snøen pisker mot de hete ansiktene.
- Nei, det skal vel mye til … sier Olav etter en stund. Likevel blir de stående. De dveler i dette ene som de begge eier en del i. Og så skjer det likevel. Et vinddrag fra sør bærer som et dån med seg. Svakt, men tydelig høres en malmrøst gjennom skumringen. De snur seg uvilkårlig mot hverandre. Begge er våte av snø i ansiktet, og derfor tør de også holde fast i hverandres blikk. Klangen stiger og synker, før den til slutt blir borte for godt.
De to gamle vender seg sakte, og går tilbake inn til varmen.
Der ute fortsetter snøen å falle. Mykt jevner den ut oppkjørte veier så vel som søkende spor. Snart er bare en ny, ren og ubrutt flate tilbake.
Han løfter glasset, men svelger allerede før noen av dråpene kommer over leppene.
Anders tar også glasset sitt, finger med det, men setter det ned igjen. Ja nå sitter han altså her! Vigdis ... det var vel noe slikt hun alltid hadde ment han skulle gjøre.
- Jeg har hørt du var med ved Stalingrad, sier han omsider.
Så gremmer han seg øyeblikkelig over sine egne ord. Det er jo så ufattelig lenge siden, og han snakker som om det var et rykte som nylig har kommet ham for øre.
Olav bare ser på ham. Mumler noe uhørlig. Etter en stund trekker han pusten.
- Ja der var det jævlig kaldt, sier han bare.
Anders finner ikke mer å si, men om litt rensker Olav stemmen igjen.
- Men blodet i snøen, rart, det frøs liksom ikke. Vanskelig å gå i.
Han har vendt seg bort, ser ut gjennom vinduet.
- Flere av oss ble vanvittige der borte, tar han på igjen. Drepte kameratene sine. Eget befal også, de skjøt på alt og alle som stod foran dem.
Anders har aldri vært i noen krig. Han rister på hodet. Det blir en ny pause.
- En del av de gale ble tatt til fange av russerne. De skjøt vel noen av de, kanskje de fleste. Men jeg også har hørt at noen av de sloss mot oss, etterpå.
Anders tier fremdeles.
- Og så var det jo en og annen som gikk over frivillig også, sier Olav endelig.
- Enn du? spør Anders som en refleks.
Olav har kanskje ventet på spørsmålet.
- Nei, sier han kort. Jeg kom jo ikke til å bytte side.
Anders kjenner det som Vigdis stirrer på ham fra bildet.
- Nei, var det likt seg, sier han, forvirret. Bytte side ... der, men …
Hadde ikke Olav bare dømt seg selv, i og med at han så trassig hadde stått fast ved sine valg? Det er minner fra guttedagene som alltid dukker opp og gjør det hele så fordømt vanskelig. Han husker det var Olav som pleide å finne en råd, uansett hva slags knipe de hadde rotet seg bort i. Det var han som kameratflokken så opp til; det var han som hadde det endelige ord når krangler skulle avgjøres. Ikke fordi han var den sterkeste, men fordi han visste å si i fra når noe ikke gikk redelig for seg.
Anders kikker igjen bort på bildet av Vigdis. Med ett husker han noe som hun sa en gang, noe han ikke forstod. Den gang gjorde det ham bare sur og tverr, men ... I hodet gjentar han det for seg selv.
-Trofasthet begynner i hjertet og ender i viljen, hadde hun sagt.
Så er det som han plutselig forstår noe likevel.
Sakte sier han ordene til Vigdis høyt. Olav svarer ingenting, men det går noen rykninger over ansiktet hans.
Viljen, tenker Anders, er kanskje den mest høvelige målestokken tross alt, om man først skal gi seg til å dømme andre …
De ser forbi hverandre, men etter hvert kjenner Anders det som om stillheten blir annerledes. Hjerteslagene begynner å følge den langsomme rytmen fra gulvklokka.
Olav står opp og legger mer ved på ovnen. Han setter en kaffekjele på platen, han har et fat i hånden når han kommer inn igjen.
- Julebaksten, sier han og danderer utover noen kjeks fra en halvtom pakke.
De tar på med litt småprat om vær og føre. Av og til finner de på å skåle, men drikker begge så lite at det ikke er nødvendig å fylle glassene. Det surrer i klokka, den er i ferd med å trekke seg opp til fem slag.
- På denne tiden, sier Olav plutselig, pleide vi ungene å gå ut for å høre etter kirkeklokker. Det var mor som satte oss på det. Hun var vel glad for å bli kvitt oss en stund, der vi fløy rundt bena hennes.
Anders må smile.
- Vi gjorde det samme, sier han. Forresten hendte det at noen voksne var med, også.
De får samme tanke, og reiser seg. Olav går først. De kommer til å stå nær hverandre der ute på trammen. Snøen pisker mot de hete ansiktene.
- Nei, det skal vel mye til … sier Olav etter en stund. Likevel blir de stående. De dveler i dette ene som de begge eier en del i. Og så skjer det likevel. Et vinddrag fra sør bærer som et dån med seg. Svakt, men tydelig høres en malmrøst gjennom skumringen. De snur seg uvilkårlig mot hverandre. Begge er våte av snø i ansiktet, og derfor tør de også holde fast i hverandres blikk. Klangen stiger og synker, før den til slutt blir borte for godt.
De to gamle vender seg sakte, og går tilbake inn til varmen.
Der ute fortsetter snøen å falle. Mykt jevner den ut oppkjørte veier så vel som søkende spor. Snart er bare en ny, ren og ubrutt flate tilbake.
Kategori: Noveller og fortellinger
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar