Velkommen til å kikke rundt i Skaldskapet! Nettstedet her er ment å være en lagringsplass og referanseplattform for tekster innen ulike sjangere. Det vil bli presentert både alvor og skjemt, alt fra bønn til bannskap, noe lavmælt og fredsommelig, men også et og annet tennerskjærende og kanskje provoserende. Her er gammelt og nytt om hverandre, det er ingen sammenheng mellom publiseringsdato og når tekstene er skrevet. Noe av det er representativt for tanker jeg har ennå i dag, annet kan være idéer jeg har vendt meg noe bort fra. Slik håper jeg å få til en vidtfavnende samling av skriveriene mine, der både lys og skygge hører med.

mandag 4. mai 2015

Nazist ... eller anarkist? Tanker om Knut Hamsun og hans politiske holdninger

Hensikten med følgende essay er i hovedsak er å gi uttrykk for egne tanker og funderinger, og er ikke ment som eksakt informasjonsformidling. Likevel tror jeg at lesere som har satt seg godt inn i stoffet, vil kjenne igjen en god del fra diverse biografier. Noen få detaljer fikk jeg en gang høre fra en av Hamsuns slektninger.

Knut Hamsun. Trolig mer enn noe annet norsk forfatternavn evner dette å framkalle sterke reaksjoner, nesten bemerkelseverdige i sin inderlighet. Ansiktsdragene hos enkelte stivner i steil uforsonlighet, kanskje de også roper opp om forbrytelser og svik. Andre igjen reagerer som Johan Borgen så fortreffelig beskrev det; de nevner hans navn og smiler forelsket.

Som alle andre mennesker måtte også Knut Hamsun leve livet sitt framlengs, og ta sine valg underveis. Hans politiske holdninger har imidlertid blitt vurdert med interesse, også fra nye generasjoner. Hans ideer har framkalt høylydte fordømmelser fra mange, og kanskje mer lavmælt forståelse fra noen få. Men hva trodde han på ... egentlig?



Knut Hamsun fikk et langt liv, fra 1859 til 1952. Det var store brytningstider han fikk være med på. Ikke bare de to verdenskrigene, men også spennet mellom selvbergingstilværelsen som var normen på bygdene i hans ungdom, til de teknologiske framskritt og sosiale omveltninger som skjedde før og etter siste krig.

Livsløpet hans startet langt nord i Gudbrandsdalen, trolig i Lom eller Vågå. Da han var tre år gammel, flyttet familien til gården Hamsund på Hamarøy i Nordland. Foreldrene var fattige, og ni år gammel ble han sendt bort for å bo hos morbroren. Der hadde han vonde år, i følge ham selv, med lite mat og mye arbeid. Her måtte han holde ut helt til han var femten.

Et av hans aller tidligste barndomsminner er likevel svært vakkert, og så interessant at det bør nevnes. Han hadde en onkel, kjent for å være kunnskapsrik, men følsom – en ustadig frifant som ble ansett som et slags utskudd i slekten. En kveld de to var ute alene sammen, pekte onkelen på himmelen og sa:

- Slike mennesker som deg og meg, Knut, vi kommer fra stjernene!

Livet ute på bygdene på den tiden var ikke så isolert fra omverdenen som vi kanskje har lett for å tenke i dag. Nyheter fra Europa nådde fram, om det enn tok tid. Den norske naturen, fjellheimen og fjordene lokket velstående turister og oppdagelsesreisende utenfra.

Noe av årsaken til Hamsuns engelskfiendtlighet senere i livet, kan da også spores tilbake til erfaringer med briter i tidlige år. Disse fant veien over Nordsjøen til Norge på den tiden, her var det helst jakt og fiske som lokket dem. Etter hvert ble også tindebestiging populært.

De ”innfødte” behandlet de her til lands som de gjorde ellers i verden, som i koloniene. De utviste en arroganse som kanskje kan forklares ut fra uvitenhet og overbevisning om sin egen kulturs overlegenhet, men uansett vil slik adferd alltid føles sårende og nedverdigende for de mennesker som blir utsatt for den.

Lokale folk kunne bli utkommandert for å bære ryggsekker, vise vei, lage mat og servere den, kort sagt, å være tilgjengelige og lystre alle ordre, helt uten forståelse for at de hadde sine daglige gjøremål å se til. Språket stod i veien for verbal kommunikasjon, men skriking, høylydte forbannelser og knyttede never var jo i grunnen ikke til å misforstå.

Hamsun har i flere romaner beskrevet hva han oppfattet som absurditeter og galskap i engelsk ”sportmanship”. For eksempel å reise over mange hav, bare for å innlemme en bestemt fjelltopp i sin ”samling”. Den skulle da bestiges etter en bestemt timeplan, detaljert ned til minutter og sekunder, og det ble forventet at stedets folk skulle legge alt til rette og etterkomme alle slags krav.

Senere i livet reiste Hamsun mye, og han fikk ved selvsyn observere britenes framferd i andre land. Boerkrigen (1899 – 1902) gikk voldsomt inn på ham. Trolig var menneskeslakten der med på å gjøre Hamsun sikker i sin sak: ”England må i kne!”

Apropos reising, i unge år var han flere turer over til Amerika. Der jobbet han på flere farmer, som ekspeditør, som kontorist, som trikkekonduktør og også som foredragsholder.

Fra denne tiden skrev han en fornøyelig liten sak som heter ”Fra det moderne Amerikas åndsliv”. Her tok han mange samtidsfenomener på kornet på en måte som vil fryde USA – skeptikere selv i dag. Han viftet imidlertid denne boken vekk som et ”uferdig ungdomsarbeide” senere i livet.

Han var desillusjonert over det politiske systemet, i hovedtrekk var det kapitalismen han ikke kunne akseptere. Etter hvert fant han fram til anarkistiske miljøer.  Der fant han gjenklang for sine egne ideer.

I forbindelse med den såkalte Haymarket – prosessen i Chicago i 1886, ble fire anarkister hengt etter et attentat (dette viste seg senere å være justismord). Imidlertid, etter henrettelsen gikk Knut Hamsun med sørgebånd i lengre tid. Trolig kjente han noen av disse personlig.

Et lite sitat er på sin plass her:

”Nævn i Amerika Ordet Anarkisme ─ og en mand med almindelig amerikansk Gennemsnits dannelse vil øjeblikkelig korse sig. Ved Anarkisme forstaar han simpelthen Dynamit, og ikke noget andet end Dynamit. At Anarkismen er en videnskabelig Teori, en Lære, som endog næsten forstandige Folk bekender sig til, begriber han ikke; han taaler overhovedet ikke at høre Tale herom; Anarkisme er Dynamit, Anarkister skal hænges! Her er et gabende Hul i den amerikanske Frihed, et Hul, som netop holdes aabent af det tykke Demokrati, der i Amerika hersker saa absolutistisk over Friheden.”
Mye tyder vel også på at han mente det oppriktig, da han hevdet at anarkismen var en lære for de” intelligenteste Idéførere”.

Han reiste mye i Kaukasus og i Orienten. Her trivdes han, og han har skrevet noen absolutt leseverdige reiseskildringer fra slike himmelstrøk. Det er verdt å merke seg, at i Persia (Iran) mente han å kjenne igjen en særegen harmonisk ro som han husket fra før. Her fant han igjen holdningene og livsanskuelsene til de gamle sambygdingene fra sin barndom.

Nettopp et samfunn som ville framdyrke menneskers harmoni med seg selv, og naturen de levde i og av, tror jeg må ha vært noen av Hamsuns mest varige idealer. Dette går igjen i så mye av det han skrev, ikke minst i ”Markens Grøde”.

Allerede i de tidlige reiseskildringene raljerte han over samtidens tro på at menneskenes lykke kunne finnes i jernbanebygging og andre teknologiske framskritt.

Ellers tror jeg han egentlig så på seg selv som et upolitisk menneske. Av andre, spesielt bokanmeldere tidlig i hans forfatterskap, ble han ansett for å være venstremann. Om seg selv sa han at han var ”en mann som veken høyre eller venstre kunne få”.

Higet han mot et Utopia? Var Hamsun en fantast? Han var jordnær og praktisk anlagt, med et godt håndlag. I godt voksen alder arbeidet han selv opp en gård, Nørholm utenfor Grimstad, denne gjorde han til et mønsterbruk. I sine skrifter kunne han, bedre enn de fleste andre forfattere, beskrive menneskenes adferd slik som den faktisk kommer til uttrykk. Det var aldri forenklede og skjematiske ”typemodeller” han skapte.

Nettopp på grunn av dette tror jeg at han var fullstendig klar over menneskenaturens begrensninger, i en slik grad at han neppe forestilte seg muligheten av noe ”perfekt” system .

Det er ikke lett å vite i hvilken grad han identifiserte seg med anarkismen senere i livet. I det minste må han ha vært opptatt av frihet og åndens ekspanderende kraft. Det kan kanskje også forklare noe av hans anstrengte forhold til kommunismen, slik den etter hvert framstod. Han fryktet trolig det han oppfattet som ensretting og undertrykking av den frie tanken.

Han mente at arbeiderbevegelsen var tuftet på uholdbare og historieløse ideer. Han så begrepet ”arbeideren” som en nyskaping, med utspring i mekanikk og masseproduksjon. ”Til gagn og glede for hvem? For fabrikanten, for arbeidsherren og ingen annen”, som han skrev i ”Konene ved vannposten”.

Han var derfor ikke uenig i kampen mot kapitalismen, han mente tvert imot at det nettopp var den som lokket unge folk bort fra deres naturlige plass i livet, og unyttet deres krefter til egen økonomiske fordel.

Han var skremt av revolusjonen i Russland, men det russiske folk bevarte han sine varme følelser for gjennom hele livet. På samme måte som med tyskerne, så han på russerne som et kulturfolk han beundret.

Men hva så med nazismen?

Ofte snakkes det fra politiske plattformer når Hamsun skal ”merkes og katalogiseres”. Dette har satt sitt tydelige preg på ettermælet hans. Det er overveldende mye vrøvl som har blitt presentert som ”forskning”. Ellers oppegående mennesker har tydeligvis hatt ”landsforræder” og ”nazist” som utgangspunkt, og har bare lett etter indisier for å underbygge dette.

Dermed er det en tanke som slår meg: Kanskje det tvert i mot er de mennesker som anser seg selv for å være upolitiske, som evner å se dypest inn i gåten Knut Hamsun?

At han hadde enkelte sympatier for nazismen, må vel være hevet over tvil. Derfor kan vi først se litt på noen av hans ideer som sammenfaller med de nasjonalsosialistiske.

Hamsun hadde nok et godt øye til ”den sterke mann”, han som kunne heve seg over det smålige og ta seg til rette, til egen eller andres fordel. Mange slike personligheter har han beskrevet, blant andre Mack på Sirilund. Likevel aldri med uforbeholden hyllest, det må legges til. Feil og svakheter ble også tydelig tegnet hos slike figurer.

Han så imidlertid aldri seg selv i noen storhetsrolle, han pleide alltid å si om seg selv at han tilhørte ”mugen”.

Også Bjørnstjerne Bjørnson så Hamsun som en sterk mann som han beundret, blant annet for hans rakryggethet i unionssaken. Her var Hamsun helt på linje med majoriteten i folket, agiterende for løsrivelse fra Sverige.

Dyrking av ungdom og fysisk helse var også tanker som ofte er å finne igjen hos Hamsun. Når han skulle trekke fram negative perspektiver ved noen i sitt persongalleri, hadde de ikke sjelden en eller annen fysisk skavank. Likevel, man kan jo også se dette som et litterært virkemiddel mer enn som personlig tegn på avsky.

I nazismen fant han nok også igjen noe av sin økende skepsis for kapitalmakten og det dekadente, amerikaniserte liv. På annen side framstod jo nazismen som antikommunistisk i sitt vesen, og dette må på sett og vis også ha tiltalt ham.

Angående raseteorier var nok ikke Hamsun mer opptatt av dette enn folk flest. Det hørte med blant tankegodset som lå i tiden, og ble drøftet blant mange, både blant intelligentsiaen og andre. Det var ikke mange som så noe galt i dette i mellomkrigstiden. Rasehygiene ble oppfattet som en aktverdig vitenskap, på linje med annet som hørte til datidens framskritt.

Det var sikkert en mange som ble ledet inn i nazismen av slike holdninger som nevnt ovenfor.

Nå er det også sider ved Hamsun som gjør at det er vanskelig å plassere ham innenfor denne rammen.  Blant annet foraktet han ikke svake mennesker. Tvert i mot skrev han med ganske unik innlevelse og forståelse for slike som falt utenfor sosialt, nettopp på grunn av deres manglende styrke.

Den siste romanen han skrev før krigen, ”Ringen sluttet”, er kanskje et godt eksempel på det. Han beskriver oppvekst og voksen alder til Abel Brodesen, en av de som ”aldri blir til noget”. Med en god innlevelse beskriver han blant annet hvordan Abel trivdes best i en tilværelse der han levde fra hånd til munn, som han kunne gjøre blant ”negre i Kentucky”.

En av personene i boken gir likevel Abel kreditt som et langt større menneske enn de mange andre, de som bare ”ble til det vesle de var blitt”.

De fleste som har lest denne romanen som kom ut i 1936, må vel ha spurt seg selv om en nazist noen gang kunne skrevet noe slikt.

Han hadde omtanke for alle som hadde det vanskelig. Han forsøkte alltid å hjelpe hvis han fikk høre om noen som hadde problemer. Nesten alltid gjorde han det anonymt. Konen Marie har fortalt om hvordan han pleide å sende konvolutter med penger til mennesker som var kommet i knipe. Hun beskriver levende hvordan han koste seg med tanken på hvorledes de ville reagere, når de plutselig fant penger nok til å komme seg over en eller annen kneik.

Men også dette har blitt brukt mot ham i ettertid, som bevis på hans ”infantilitet”.

Under krigen er det hevet over en hver tvil om at han reddet livet til mange dødsdømte nordmenn. Venner og slektninger av de arresterte kom gjerne til ham om natten og ba tynt om hjelp. I dagslys ville de jo ikke vise at de besøkte noen nazisympatisør. Men Hamsun jobbet utrettelig for disse, og tok kontakt så høyt som han kom. Gjerne da med den fryktede rikskommisær Terboven , som han etter hvert gjorde seg mektig upopulær hos.

Noe tall på hvor mange han reddet slik, finnes ikke. Det er trolig ganske høyt.

Men hvordan kan det ha seg at han havnet i denne situasjonen, at han valgte side så tydelig fra første stund under okkupasjonen?

Englandshatet var ikke glemt. Tidene var urolige, og det lå i luften at også Norge kunne bli trukket inn i krigen.

Som mange andre var også Hamsun kritisk til nedprioriteringen av det norske forsvaret i de senere år. Som en kuriositet kan nevnes at han skrev et brev der han tilbød forsvaret å overta bilen hans i en krisesituasjon. ”Men kjerringen følger ikke med som sjåfør”, skrev han. Det var den langt yngre konen som kjørte da de to var ute. Gubben selv satt bak og ropte alltid: ”Kjør dobbelt, Marie!” Han likte seg best når det gikk fort.

Så ble det også engelskmennene som først krenket norsk territorium, da deres jagere fikk det tyske skipet ”Altmark” til å søke tilflukt inne i Jøssingfjorden.

Dette skjedde i februar 1940, og det er vel grunn til å tro at det gjorde Hamsun glødende av raseri. Han fryktet vel også for at engelskmennene for alvor skulle komme og ta seg til rette her i landet.

Var dette en ubegrunnet frykt? Det var ikke det. Graderte dokumenter som ble offentliggjort i England 50 år etter, viste at det forelå klare og konkrete planer for en engelsk invasjon i Norge. Tyskerne rakk imidlertid å slå til før det ble aktuelt å sette disse ut i livet.

Som tidligere nevnt, Hamsun var vennlig stemt ovenfor tyskerne, det var han også under første verdenskrig. De, på sin side, hadde også utviklet et svært godt forhold til ham som forfatter. Det kan også nevnes at boken ”Markens Grøde” falt godt inn i den såkalte ”lebensraum – diktingen” som hadde sin storhetstid i Tyskland i mellomkrigstiden.

Var det slik at Hamsun anså en tysk okkupasjon som det beste av to onder? I hvert fall trodde han på noen av de løfter som tyskerne ga til nordmenn. Etter krigen skulle Norge få en høy og framtredende plass i det storgermanske verdenssamfunn. Hamsun sa senere at den tanken hadde begeistret ham.

Likevel, han har også sagt at han kom sterkt i tvil etter hvert, men den holdt han stort sett for seg selv. Han hadde blitt gammel og døv, og heller ikke hans nærmeste tok seg bryet med å fortelle ham noe særlig om det som skjedde ute i verden. Han leste Aftenposten og Fritt folk, i førstnevnte var han selv aktiv som skribent. Til å begynne skrev han oppfordringer til norsk ungdom om å ”kaste børsa og gå hjem”. Han mente det var absurd og bortkastede liv å stå opp mot trolig verdens sterkeste militære makt nesten uten våpen eller utrusting.

Likevel var han i tvil, særlig etter at kongen og regjeringen flyktet – til hans forhatte England. Han sa at dette rev grunnen unna føttene på ham. Senere så han da også at denne regjeringen satt i utlendighet og forfattet lover for Norge, lover som også skulle få tilbakevirkende kraft. Stikk i mot grunnloven og alle hittil tenkelige rettsprinsipper.

Ellers visste han nok ikke så mye om hva som foregikk. Han så at ”huset var fullt av tyske offiserer”, men det var få som snakket med ham. Heller ikke kunne han høre radio. Det kan ikke være tvil om at han var svært isolert på denne tiden. Til tross for dette, rettet han seg opp og ville stå ved sine valg. Det lå til hans natur, hans innerste overbevisning, å stå for sine handlinger. Han gjorde da også nettopp dette til en slik grad at han slett ikke ville forsvare seg da saken hans kom opp etter krigen. Han observerte imidlertid hvordan flere landsmenn nå fikk det travelt med å bortforklare og vri seg unna.

”Jeg gjør avkall på å være flink, her og nu”, sa han tidlig i rettsforhandlingene. Og når alt kom til alt, det var bare de tekster og opprop han hadde skrevet under okkupasjonen som utgjorde tiltalen. Alt dette ville han stå fast ved, uten forbehold.

Trolig snakket han sant, da han fortalte at han ikke ante noen ting om at han var innmeldt i Nasjonal samling. Men han sa også at det var mulig at han hadde kommet til å tale i NS' ånd, da han ikke visste hva NS' ånd var for noe.

Mot slutten av sin tale i retten, sa han følgende:

”Jeg holder det alminnelige omdømme nokså høyt. Jeg holder vårt norske rettsvesen enda høyere, men jeg holder det ikke så høyt som min egen bevissthet om hva som er godt og ondt, hva som er rett og galt. Jeg er gammel nok til å ha en rettesnor for meg selv, og dette er min.”

 Han skrev også en beryktet hyllest til Adolf Hitler ved dennes død, rett før tyskernes kapitulasjon. Mange har undret seg over dette, men det er vel egentlig et ganske typisk trekk ved ham. Å stå opp for sin sak, og eventuelt gå ned med flagget til topps.

”En gest til en stor mann”, var alt han ville si om det i ettertid.

Men hva tenkte han egentlig om Hitler?

De to treftes, og det er et møte som vi vet litt om. Det var en tolk til stede.

Hitler hadde startet med å rose Hamsuns bøker, men Hamsun hadde brutt ham av umiddelbart.

”Terboven er en ulykke for Norge”, innledet han.

Ja, for dette var hensikten hans med møtet, å forsøke å få Teboven avsatt. Han hadde arbeidet lenge og målbevisst for å få en samtale med Hitler.

Da ble det regelrett krangel mellom de to, og Hitler skal ha fått et av sine beryktede raserianfall. Men Hamsun ville ikke gi seg! Han sto hardt på sitt, prøvde på alle måter å snakke Norges sak. Uten nytte. Hitler og Hamsun skiltes ikke i vennskap.

Det meste av slik som kunne talt til Hamsuns fordel, kom aldri fram i rettsaken. Han selv hevet seg høyt over å nevne det.

Til tross for den beryktede hyllingsartikkelen, skal Hamsun likevel ha mumlet til en venn angående Hitler:

”Han var mindre enn jeg trodde”.

En annen uttalelse er også kjent, og viktig å ta med. Også det var en kommentar om Hitler:

”Han kunne latt det være, det der med jødene.”

Ja, nettopp. Han ble jo også beskyldt for å være jødefiendtlig. Han utfordret da alle til å se gjennom hans samlede skrifter om noen kunne finne et eneste utfall mot jødene. Han var sikkert ærlig også i det, da han sa at han hadde alt for mange gode venner blant jødene til å si noe ufordelaktig om dem.

Som nevnt, hans skrifter er ikke helt frie for det som i dag kan tokes som rasehets. Blant annet kan en finne krenkende omtale av samer. Men igjen, slikt lå i tiden, og mange av datidens forfattere var langt mer ytterliggående i så henseende enn Hamsun.

Imidlertid er det noe helt annet som kanskje også kan være med på å belyse hans stillingtagen under okkupasjonen.

Som nevnt, ”Ringen sluttet” ble den siste romanen hans. Det var ment som første bok av flere. Han forsøkte å komme videre, men heretter buttet det helt imot med skrivingen. Han gjorde flere forsøk, uten å lykkes. Dette gikk sterkt inn på ham.

Han var nå en anerkjent og feiret forfatter over hele verden. Hjemmet hans på gården Nørholm ble i stigende grad invadert av nysgjerrig besøkende og journalister. Han var så etablert som noen forfatter kan bli.

Dette likte han ekstremt dårlig, etter egne utsagn. Men han så ingen vei bort fra det, unntatt å regelrett rømme hjemmefra noen ganger. Men han følte kanskje at det var rollen som yndling som hemmet skrivingen hans.

Hva kunne han gjøre med dette?

I mange av bøkene hans kan man se eksempler på sosialt mistilpassede individer. Allerede i hans andre roman, ”Mysterier”, finner hovedpersonen Nagel en løsning i ”å trå en djevel på halen”.

Ja? Eller som han også skrev: ”Å gjøre det så herlig umulig for seg selv” Muligvis ligger det også en nøkkel til forståelse også her.

Etter at han var arrestert, men før innleggelsen på Gaustad, la venner og bekjente merke til at det skjedde en brå og radikal forandring med ham. Han kom i strålende humør, og spøkte og lo med alle som kom på besøk. Kort og godt, han var seg selv igjen fra 15 år tidligere. Hva var det som hadde skjedd akkurat nå?

Vi vet hva det var. Selv om livet hans ellers raknet på alle kanter, hadde han oppdaget noe som for ham var et mirakel og den største gave. Han var i stand til å skrive ”som seg selv” igjen, skrivetørken var over etter nesten ti år. På ny var han en ”underdog”, som i tiden før ”Sult”, Nok en gang reiste åndsgiganten i ham seg.

På sett og vis kjente han seg kanskje helt fri nå, omsluttet som han var av omverdenens fordømmelse. Nå var han i gang med det som skulle bli kanskje den varmeste og mest glitrende lille boken av alle: ”På gjengrodde stier”.

Så kom tiden da han ble lagt inn til mental observasjon, oldingen på 87 år ble sperret inne og gjennomgikk det som for ham stod som den reneste tortur. ”Behandlingen” tok da også nesten livet av ham. Han var bare en rest av seg selv da han etter lang tid kom ut igjen, med konklusjonen ”mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner” stemplet på seg.

Rettsaken mot ham ble stadig utsatt, tydelig stod det krefter bak som trakk i trådene. Noen håpet sannsynligvis at han ville dø før saken kom opp. De visste vel at om Hamsun ville, kunne han stilt det pågående landssvikoppgjøret i svært ufordelaktig lys, og med internasjonal oppmerksomhet. Jens Bjørneboe hadde en god del rett i noe han en gang skrev, at ”ikke under Quisling – men etter krigen, kom den fascistiske periode i norsk historie” . Han pekte også på at hele rettsystemet vårt led under ettervirkningene, årtier senere.

Spørsmålet om hans innerste overbevisninger vil neppe noen gang få fullstendige svar. I årene etter krigen er det skrevet og talt uendelig mye om ham. Ennå ser man eksempler på at noen tar løsrevne sitater som ”bevis” i en eller annen retning. På den måten tror jeg aldri man kommer fram til gode svar. Materialet er så variert at Hamsun egentlig kan plasseres hvor som helst.

Noen har kalt ham for en politisk analfabet. Til det sier jeg: Slike argumenter er for aktører som selv er tilnærmet analfabeter, i forhold til menneskekunnskap.

Den frie tanken vil trolig alltid bli stående utenfor rammene til politiske manifester.

Lettere er det kanskje å enes om at han var en stor dikter. Han var et menneske, på godt og vondt. Mye til menneske, kan kanskje være et dekkende uttrykk.

Til slutt tar jeg med noe en gang stod å lese i Aftenposten.

Han pleide ofte å skrive små leserinnlegg, av og til også små litterære skisser. I en slik liten stubb er ”jeg – et ” i fortellingen bare en betrakter. Denne ser en mann på spasertur i parken, tydeligvis i dype tanker. Med ett kommer en ung kvinne bort til denne mannen, og begynner å skjelle ham ut. Fortelleren hører at hun forferdes over noe vedkommende har skrevet. Det dreier seg om et litterært angrep på gamle mennesker, med grotesk omtale av deres skrøpelighet og begrensninger.

Slik står de lenge, og den unge kvinnen fortsetter å overøse mannen med beskyldninger om hans arrogante holdninger. Omsider tier hun, og etter hvert tar da også mannen til orde. Han bøyer hodet, og sier stille:

”Omforlatelse, frøken. Men det var da heller ikke slik ment.”

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar