Velkommen til å kikke rundt i Skaldskapet! Nettstedet her er ment å være en lagringsplass og referanseplattform for tekster innen ulike sjangere. Det vil bli presentert både alvor og skjemt, alt fra bønn til bannskap, noe lavmælt og fredsommelig, men også et og annet tennerskjærende og kanskje provoserende. Her er gammelt og nytt om hverandre, det er ingen sammenheng mellom publiseringsdato og når tekstene er skrevet. Noe av det er representativt for tanker jeg har ennå i dag, annet kan være idéer jeg har vendt meg noe bort fra. Slik håper jeg å få til en vidtfavnende samling av skriveriene mine, der både lys og skygge hører med.

tirsdag 12. mai 2015

Farvel skjønnhet - farvel verden? Betraktninger i en grå velstand



Hvis arkeologer om tusen år eller så skulle komme til å grave i restene fra vår tid, vil det trolig aldri falle dem inn at de skuer tilbake til noen rik epoke i historien.   Det er ikke mye som vil minne om velstand i skrotet vi i vår tid har etterlatt oss.  Det er langt mellom storslagne byggverk, nesten ingen vakre monumenter over menneskenes håp eller drømmer.  Heller ingen nyreiste katedraler eller templer.  Det er stort sett sørgelige rester etter lettvintheter som graves fram, slikt som mest av alt minner om midlertidige nødløsninger.  Enkle skur eller store haller, ofte konstruert slik at funksjonen øyensynlig var å distribuere mat og nødvendigheter til store folkemasser.  Alt ble tydeligvis gjort så rasjonelt og billig som mulig, og vil mest av alt gi assosiasjoner til permanent kamp for overlevelse etter katastrofer.


Likevel vil arkeologene stusse enda mer når de finner ut av proporsjoner og fasong på mange av disse bygningene.  De vil raskt forstå at i denne epoken skjedde et brudd med all sedvane fra tidligere tider.  Idealet fram til nå hadde stort sett vært å etterstrebe harmoni og skjønnhet i varige byggverk.  Slik hadde det vært både i fattige og rike samfunn.  Det vakre ble høyaktet hos de livsnytende gamle grekere, så vel som hos egyptere med sin dødskultus noen årtusener tidligere.  Sannsynligvis vil forskerne etter hvert konkludere med at denne spesielle tidsepoken var preget av en gjennomgående hyllest til hesligheten, sannsynligvis også med dyrking av undergangskrefter og generell destruktivitet.


Vi som faktisk lever i disse dager, må vel også innrømme at slike vurderinger kanskje kan ha en viss relevans.  Det er mange som allerede innser at samtidens arkitektur og generelle visuelle uttrykk er direkte angrep på menneskers sjelefred, livsglede eller mentale helse.


Moderne rekkehus kan være et eksempel å hente fram.  Formen kan være som tennene på et sagblad, men tilfeldig plassert og pekende i forskjellige retninger.  Eller høyhus, bygget i vinkler som utfordrer alt fra tyngdekraft til logikk. Dette er ikke bare opprivende syn i seg selv, det ødelegger også all harmoni som kan ha eksistert i et miljø fra før.  Fra hele landet vet folk å fortelle om slike tilfeller.  Over alt settes det opp bygg som er direkte stygge i seg selv, og det begås også totale stilbrudd med omgivelsene ellers.  Trenden har for øvrig fått den treffende betegnelsen "brutalisme". Noen forsøker å protestere.  Andre senker blikket, tier og tåler. 


Det kan være vanskelig nok å finne noen som tar ansvar for denne utviklingen. En kan jo saktens undre seg over hvem som har interesse av at betingelsene for livsglede og harmoni i tilværelsen blir sabotert.  Noen må det vel være, et eller annet sted?  Nettopp denne problemstillingen burde i høyeste grad være av interesse for de som er opptatt av fremmedgjøring, menneskelig kulde, asosial utagering og manglende respekt for eget og andres liv.


Kanskje må vi se på noen relaterte fenomener om vi skal lete etter forklaringer.  Da er det nærliggende å vurdere våre klesvaner.  Ja, for man må lete lenge før man finner noen kultur der folk er så smakløst kledd som mennesker er i Norge i dag. Om en kikker på fotografier som er mer enn femti år gamle, eller også filmer fra før sekstitallet, kan en også finne beviser for at denne underlige utviklingen har gått relativt raskt.


Det er mulig skylden delvis ligger i en slik dekadanse som en kan se når velstående kulturer nærmer seg sin sluttfase, men neppe finner vi hele forklaringen her. 


Om en ser bort fra rent seksuelle undertoner i bekledningen, er de sosialpolitiske signalene kanskje av større interesse.  Hvorfor later så mange til å ha glemt alt som har å gjøre med smak, stil og eleganse?  Er fillene en slags pervertert solidaritet med fattige mennesker andre steder i verden?   Aner vi en avart av pietismen som fremdeles huserer i oss, eller er det han med horn og hale som har gjort noen grep for å få oss til å fornedre oss selv?


En mer historisk vinkling kan også være å se tilbake på situasjonen et par årtier etter siste verdenskrig.  Det er mulig vi ser en refleks av den såkalte hippiekulturen, da trendsetterne stod fram som uflidde og fillete ”freaks” i dongeri.


Dette såkalte ungdomsopprøret dreide seg jo i utgangspunktet om mye mer enn klær.  Det en generasjons reaksjon mot et tenkesett som hadde stivnet i form uten innhold, mot moralisme uten moral.  Mot høflighetsnormer hvor bakgrunnen for adferdskodene var glemt.   Protesten kom etter hvert til å innebefatte svært mye, alt fra krav om blankpussede sko til datidens krigsretorikk.


I dag er denne situasjonen snudd på hodet. Nå er det nonchalancen som har blitt normen. Som fenomen er dette kanskje likevel ikke noe særsyn.  Gjennom historien har ikke bare innflytelse, makt, rikdom og anseelse vært på stadig vandring mellom mennesker og nasjoner, men også spesifikke verdinormer. Også revolusjoner ender som regel i sin egen motsetning. Da kan man spørre om kanskje tiden også snart inne for en kraftig motreaksjon, også i vår kultur.


Om man i dag vil gjøre opprør mot visuell og sjelelig forsøpling, vil man også raskt bli møtt av et motangrep som for øvrig ofte er ekko fra modernismen i kunsten.  Det er argumentet om at skjønnhet er et relativt begrep.  En viss logikk er det i dette, men konsekvensene av en slik tidsriktige anskuelsen har vist seg å bli mest som en babelsk forvirring. Vi bør ikke glemme at det tross alt finnes noen harmoniske former som blir gjenkjent på tvers av årtusener, for eksempel proporsjonene i ”gyldne snitt”.  

Selvfølgelig vil man også i dag hos enkelte, arkitekter så vel som andre, finne elementer av trass mot menneskenes faste rammebetingelser, naturlovene.  Dette spesielle forholdet er imidlertid av ganske tidløs karakter.


Det heter seg at veien til helvete er brolagt med gode hensikter.  ”Miljøhensyn” klinger jo også vakkert.  Likevel er det noe som ikke helt stemmer når nettopp dette blir brukt som forklaring på uestetisk utførelse.  Bygningene blir jo likevel ikke laget for å vare heretter.  Om noen få årtier skal de jevnes med jorden, og noe annet skal settes opp i stedet.  Økonomi og sparing – ja, man hører også dette blir nevnt som forklaringer på at standard skal være enklest mulig.  Merk at dette blir sagt i et land sagt å være blant verdens rikeste!  Slik blir det likevel ikke lett for estetisk sarte sjeler å protestere, når politikere eller byråkrater appellerer til allmuens sosiale samvittighet i forhold til at vanskeligstilte skal få tak over hodet. 


Tilbake til klær.  Det er gjerne praktiske brukshensyn som blir trukket fram som forklaring på fasong.  Derfor skal man visst også akseptere som naturlig at folk kan vandre rundt med treningstøy på offentlige kontorer eller gå inn i butikker i badedrakt.  Heller ikke gjøres det forskjell på helg og ukedager lenger.  Noen ganger forklares dette med alle slags praktiske oppgaver en er nødt til å ta seg av, også på fridagene.  Imidlertid er det verdt å merke seg, at når den såkalte tidsklemma nevnes, er det gjerne med en agg mot systemet eller myndighetene.


Om det virkelig er slik at folk opplever sin gjøren og laden som et resultat av tvang, vil jeg her til slutt nevne en gammel fortelling av Tolstoj.  Den handler faktisk om en ganske subtil måte å gjøre opprør. 


Det var en ond godseier som ville true sine livegne til å arbeide ute på jordene første påskedag.  De, på sin side, hevdet at dette var stikk i strid med alt som var rett og rimelig.  Nå var det en gammel, klok mann blant dem, og de andre fulgte gjerne hans råd når de var i villrede om noe.  Derfor ville de følge hans avgjørelse også i dette. 


Da påskemorgen opprant, så de at den gamle mannen likevel hadde gått ut på jordet for å pløye.   Ja han gjorde.  Men på plogen hadde han festet et lys, og det brente.


Slik er det.  Selv om man må arbeide, har man likevel friheten til å markere røde dager på kalenderen.  Et vakkert hårbånd.  Et slips.  Et lys i sjelen. Og se om ikke de flerhodede troll kan sprekke i slikt lys  Makten kan glippe fra både onde godseiere og ansiktsløse byråkrater. Nettopp slik har vi alle en liten mulighet til å stå opp mot de kreftene som stjeler vår helse og livsglede. 

(Kategori: saker og aktualiteter)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar