Om å eldes

(Essay)

Age is an issue of mind over matter.  If you don’t mind, it doesn’t matter. (Mark Twain)

”Hvordan føles det egentlig … ?”  Her om dagen stanset jeg et øyeblikk og stilte meg selv dette tabloidaktige spørsmålet.  Jeg hadde nemlig passert en ganske spesiell milepæl; ved en billettluke opplevde jeg for aller første gang å bli stilt spørsmålet:  - Senior?

Et raskt blikk til siden avslørte et skilt som fortalte at dette gjaldt personer over 65 år. En smule perpleks ristet jeg på hodet, i det minste tidsnok til at jeg slapp å få spørsmålet gjentatt i et stemmeleie beregnet på tunghørte.

Skulle jeg reagert etter samtidens idealer, hadde kanskje en isfront av indignasjon vært på sin plass fra min side. Vedkommende bak skranken hadde vitterlig bommet med mer enn et halvt decennium.  I stedet tenke jeg litt resignert, at javel, det kan jo godt forholde seg slik at jeg ser en del eldre ut enn hva jeg faktisk er. I tilfelle blir neste spørsmål, hva så?  Hva medfører dette av konsekvenser, eller hvilke fordeler ville jeg eventuelt oppnådd ved å virke yngre?

Nå er jeg på ingen måte blind for ungdomsdyrkelsen i tiden. Ikke for den generelle fornektelsen av konsekvens heller. Derfor kan det jo en viss mulighet for at noen mennesker hadde likt meg bedre hvis jeg hadde framstått med noen slags konservert ungdommelighet.  - Ja, tenker jeg videre, men hvis slikt faktisk hadde vært et kriterium for deres sosiale imøtekommenhet eller vennskap, hadde jeg på min side hatt særlig stor trang til å pleie omgang med dem?   Og for å se spørsmålet fra den vinkelen som de fleste for tiden ser ut til å være mest opptatt av, det vil si forholdet til det motsatte kjønn: Har årenes inngraveringer på meg skapt noen negative konsekvenser slik sett? Det har slett ikke ført til mindre blid imøtekommenhet fra min hjertes utkårede, i hvert fall. Ikke mindre vennligheter fra andre kvinner heller, om sant skal sies.

Jeg ser enkelte jevnaldrende med deres livslange slankekurer, deres moteriktige dietter, deres blodslit i helsestudioer og deres underkastelse for kniven ved plastisk kirurgi. Slik er deres forsøk på å erobre dager eller år fra evigheten, og jeg ser deres halsing etter ”opplevelser”,  deres frykt for ikke å få krystet nok ut av tilværelsen.  Dette betaler og betaler de for, med mye mer enn bare penger.  Slike ofringer kan tidvis minne om en slags avlat, og man kan i tilfelle undres for hva.

Skulle jeg la meg friste til å gjøre noe tilsvarende, nå i mine siste etapper? Det krever ikke mye grubling å si nei!  Ingen av sandkornene i mitt rennende timeglass skal ofres for å jevne ut spor av mitt levde liv.  Erfaringer videre på veien skal fortsatt få meisle sine merker på meg, dypt og varig.  Begivenheter som sol og regn, timer og dager med lys og mørke over huden og sjelen. 

Heller vil jeg søke meg mer til de stille, ensomme øyeblikk.  Sansene skal få mykne og finstilles i en harmonisk hvilepuls, med vandrerstav ved en veikant, med fiskestang ved en bredd, i glad forundring over at jeg fikk dele et fragment av bevissthet her på kloden vår, dette støvfnugg i universet.   Med slikt et mirakel for øye skal jeg fortsette langs veier og stier, dit de tar meg; dit de ender, og med et nikk til både livet og døden, ydmyk ovenfor tilværelsens lov.