Velkommen til å kikke rundt i Skaldskapet! Nettstedet her er ment å bli lagringsplass og referanseplattform for tekster innen ulike sjangere. Det vil bli presentert både alvor og skjemt, alt fra bønn til bannskap, noe lavmælt og fredsommelig, men også et og annet tennerskjærende og kanskje provoserende. Mye av det er representativt for tanker jeg har ennå i dag, annet kan være idéer jeg har vendt meg noe bort fra. Slik håper jeg å få til en vidtfavnende samling av skriveriene mine, der både lys og skygge hører med.

tirsdag 25. august 2015

Meninger og magi - komikk og panikk

En gang hørte jeg poeten og musikeren Leonard Cohen si at en form for magi alltid er på vandring mellom forskjellige kunstneriske uttrykk. Han mente at i et bestemt tidsrom kunne den for eksempel være i musikk, og når den forsvant derfra kunne den dukke opp igjen i bildende kunst, i litteratur, teater eller film.

Noe av det samme kan vi egentlig observere i andre forhold også. Likevel skal vi dvele et øyeblikk ved teaterscenen. Slik kan vi se for oss en aldrende skuespiller som ikke fatter at magien har forvitret; at grepet om publikum er borte. Forgjeves er alle de replikker og krumspring som tidligere fikk geniforklaringer til å sitte løst. Folk ser bare beskjemmet bort.

En av våre beste skuespillere gjennom tidene, Leif Juster, grep tak i nettopp dette på en forløsende og ellers tvers igjennom glitrende måte. Det var i rollen som komikeren som ikke kunne begripe hvorfor folk hadde sluttet å le av ham. Flere av oss husker fremdeles denne sketsjen og smiler av ordene ”DA lo folk, da!.”

Imidlertid er ikke dette fenomenet like uskyldig, enn si ufarlig, på alle områder. Jeg sikter til slikt som på overflaten later til å dreie seg om samfunnsdebatt, politikk og meningsytringer, men som sannsynligvis bedre kan forstås ut fra sosiologiske og psykologiske synsvinkler.

Hva skjer i familier der barna får styre en hver samtale?

Hvis vi skal se på reaksjonsmønstre hos enkelte sympatisører med den såkalte politiske venstresiden, kommer vi ikke utenom å inkludere den mye omtalte 68-generasjonen. I Skandinavia, og kanskje spesielt i Norge, ble den internasjonale stemningsbølgen med ”Peace and Love” fanget opp av radikale politiske miljøer. Lenge fikk de unge radikalere være forvaltere av noe som er beslektet med den nevnte magien. Deres argumentasjon fikk på forunderlig vis mange til å dukke seg og tie. Det lå et eller annet i selve tidsånden her; det er også verdt å merke seg at også ”populisme” i et par årtier var ensbetydende med nettopp disse strømningene. Forfatteren Odd Eidem kalte dette fenomenet for ”klasket av Marx’ fluesmekker”. Med det mente han den særegne retorikkens evne til å kvele sunne motforestillinger, både egne og andres. Og mens vi først er inne på beskrivelser fra litteraturen, må vi kanskje også gi Jens Bjørneboe rett i følgende lille analyse: ” … mennesker skulle frelses ved kjærlighet til fjerntboende folkeslag og kulde ovenfor de nærmeste, samt ved rettroende vantro og tørr usedelighet.”

Naturligvis vil det påvirke adferden til mennesker, hvis de stort sett hele livet har vært i besittelse av noen opposisjonslammende, magiske ord. Det kan imidlertid være interessant å reflektere over hva skjer med dem når dette overtaket deres en gang glipper. De fleste andre mennesker har jo noen gang i livet måttet lære leksen om at vi alle er ulike, at vi utvikler holdninger og meninger alt etter hva slags erfaringer vi gjør. Ut fra et slikt utgangspunkt forstår man også hvor viktig det er å respektere andre. De fleste lærer også etter hvert at man selv kan ta feil, og å takle dette.

En døv musiker spiller falskt. En senil skuespiller klovner rundt på scenekanten etter teppefall. Publikum går stille bort.

Det må virke tilnærmet ubegripelig og sikkert skremmende for gårsdagens magiforvaltere, den dagen andres reaksjoner ikke lenger er de samme som de har vært vant til. Skremmende og frustrerende.  Kanskje er det nettopp noe slikt vi opplever nå for tiden.

Kapitalistisk utbytting! - sier en, når en leder har høyere lønn enn andre ansatte i en bedrift. Rasisme! – sier annen, som tilsvar når noen peker på mulige problemer med å blande kulturer. Bokbål og nazisme! - sier en tredje, når en politiker fyrer opp i peisen med lokalavisen. Men nei, heretter er det flere som tar til motmæle, og færre som applauderer. Frustrasjonen blant radikalerne tiltar, og dere neste trekk blir ofte ren sjikane. I verste fall vold.  Virkningen av de magiske ordene later til å ha fortatt seg. Begrepene er utvannet. Fluesmekkeren er utslitt, og klaskene rammer ikke lenger.

Det slår meg at den nevnte magien i sitt vesen er beslektet med to andre forhold i verden. Det er makt, og det er rikdom. Alle tre har det til felles at de ikke er statiske; tvert i mot på stadig vandring mellom mennesker og nasjoner. Før eller senere skifter rollene; noen annen får prøve seg som forvaltere.

Som regel er det de som roper høyest som blir hørt. I stadig sterkere grad gjelder dette i regi av moderne media. Likevel er det sjelden støynivået som avgjør hva som er verdt å lytte til. Egentlig tror jeg ganske mange innser at dette. Da tenker jeg særlig på ”den tause majoritet”, hverdagsmennesker som står livet litt nærmere enn teoretikerne.

Blant slike jordnære folk later det også til å være forståelse for at når mennesker møtes, går det som regel an å finne en eller annen felles plattform Spesielt om man unngår å fokusere på nettopp de tema som man vet man er uenige om. Venter man lenge nok før man tar det opp, hender det faktisk at konflikter rett og slett forsvinner av seg selv.

En kan nesten si at også dette skjer på en nærmest magisk måte.
 (Kategori: saker og aktualiteter)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar